Tannløst av Kredittilsynet

Fredag kom utredningen "Konkurransen og effektiviteten i markedet for verdipapirfond og andre spareprodukter" skrevet av Kredittilsynet på oppdrag av Finansdepartementet. Utredningen kan lastes ned her.

Det mest positive som kan sies om rapporten er at Tilsynet foreslår at investeringsrådgivere som mottar betaling fra andre enn kunden ikke lenger skal få lov til å kalle seg rådgivere. Tilsynet går faktisk enda lenger og foreslår videre at personer som mottar betaling fra andre enn kunden selv, feks returprovisjoner fra produsentene av verdpapirfondene som anbefales, skal påbys å kalle seg "selgere". Dette er utvilsomt skritt i riktig retning og Tilsynet skal ha ros for endelig å ha tatt tak i denne problemstillingen.

Men utredningen viser også hvor tafatte Kredittilsynet er ovenfor "investeringsrådgivningsbransjen". På den ene siden slår Tilsynet fast at hovedregelen, slik den er fastsatt gjennom Verdipapirhandelloven (eller rettere sagt den tilhørende Verdipapirforskriften til denne loven), er at verdipapirforetak i forbindelse med investeringsrådgivning kun kan motta betaling fra kunden. Dette er selvfølgelig for å hindre interessekonflikter mellom kunden og "rådgiveren". I loven finnes et unntak som sier at et foretak likevel kan motta vederlag fra andre enn kunden selv dersom følgende to kriterier er oppfylt:

1. kunden gis skriftlig informasjon før ytelsen av tjenesten om vederlagets art og verdi
2. vederlaget er egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden og ikke vil svekke foretakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte

Tilsynet slår imidlertid i utredningen fast, ganske så åpenhjertig, at "i praksis er det svært sjelden at situasjonen er slik at disse kriteriene innfris, og da er det heller ikke i tråd med loven å yte investeringstjenester eller titulere seg investeringsrådgiver".

Og så kommer bomben: "Praksis i rådgivningssegmentet har hittil vært at rådgivers avlønning er direkte avhengig av de provisjonsinntektene hans rådgivning genererer"!!!

Tilsynet sier da egentlig følgende: Praksis i bransjen er at investeringsrådgivere mottar betaling fra andre enn kunden, og denne praksisen er klart i strid med lovens forbud mot slik betaling. I praksis brytes følgelig loven hver eneste dag av norske verdipapirforetak! Antageligvis er det svært få foretak der ute som driver med rådgivningstjenester innenfor lovens grenser.

Hva gjør så Tilsynet med disse omfattende lovbruddene? I utredningen skriver de at "Gjennom tilsynsvirksomheten har Kredittilsynet informert om hvilke krav som stilles til innhold og dokumentasjon av rådgivning". Hva slags barnehagementalitet er dette? Er ikke hensikten med et tilsyn å kontrollere at lover og regler overholdes, ikke bare informere om at det faktisk finnes lover og regler?

Til nå har Kredittilsynet inndratt konsesjoner til tre mindre selskaper (Caveo, Totalvekst og Glitnir Privatøkonomi), mens alle de store selskapene har sluppet unna. Alt tyder på at de største bankene her i landet, DnB NOR, Nordea og Fokus Bank inkludert, konsekvent bryter Verdipapirhandelloven. Lovbruddene er etter alt å dømme bevisste, og ikke minst svært profitable. Istedenfor å høflig informere disse selskapene om at det finnes lover og regler her i landet, burde Kredittilsynet bruke sin makt og inndra konsesjoner fra foretak som ikke makter å følge gjeldende regelverk.

Hvorfor gjør ikke Tilsynet dette? Er det kanskje fordi staten selv har en aldri så liten interessekonflikt oppi dette? Som største eier i DnB NOR er staten antageligvis den som tjener mest på at Tilsynet driver med informasjonsarbeid fremfor tilsynsvirksomhet.