Til tross for svake argumenter og resultater, Regjeringen gir etter for Norges Bank og tillater fortsatt aktiv forvaltning i oljefondet

Rett før Påske la Regjeringen frem sin årlige stortingsmelding om forvaltningen av oljefondet. Jeg har ment å kommentere meldingen en stund, men ting tar som kjent ofte litt tid. Meldingen er på 169 sider og er dessverre lite hyggelig lesing for oss som har ønsket at fondet skal slutte med de aktive veddemålene.

Denne bloggposten inneholder følgende:

1. Hovedpunktene i de endringene som foreslår, samt kommentarer til disse (ja, det er noen endringer, men nei, de vil ikke få noen konsekvenser av betydning)
2. Andre kommentarer til stortingsmeldingen (ja, det er faktisk en del interessant innhold i meldingen, og ja, mesteparten av dette innholdet taler faktisk til fordel for passiv forvaltning)
3. Hvorfor skjer ingen reelle endringer? (fordi Finansdepartementet har skrudde insentiver)
4. Stortingets teater (ja, de skal behandle stortingsmeldingen, men nei, ikke på ordentlig altså)
5. Spådommer om fremtiden (ja, vi vil få høre om flere skandaler og tap og ja de ansatte i oljefondet vil fortsatt ha dype og tykke sugerør plantet ned i Norges oljeformue)

Men først, altså, hvilke endringer foreslår så Regjeringen etter at Norges Bank tapte 100 milliarder kroner på aktiv forvaltning i løpet av en 18-måneders periode fra 2007 til 2009 og etter at Riksrevisjonen har kommet med krass kritikk av styringen av fondet?

Regjeringens forslag til endringer i forvaltningen av oljefondet
De viktigste endringene som beskrives i stortingsmeldingen er:

• Aktiv forvaltning foreslås videreført, men den øvre grensen for forventet relativ volatilitet, som begrenser denne delen av forvaltningen, foreslås redusert fra 1,5% til 1%. Samtidig gis imidlertid Norges Bank en anledning til å overskride rammen i ”helt spesielle situasjoner”.
• Norges Bank avskjæres fra å belåne porteføljen med den hensikt å øke eksponeringen mot risikable aktiva.
• ”Egenregulering” hvor Norges Bank pålegges å selv fastsette en nedre grense for, for eksempel, minimum overlapp mellom den faktiske porteføljen og referanseindeksen.

Hvilke konsekvenser vil så disse endringene i praksis få for forvaltningen av oljefondet?

En kan lett forledes til å tro at reduksjonen i grensen for forventet relativ volatilitet vil innskrenke den aktive forvaltningen. Men, ettersom Norges Bank samtidig gis anledning til å overskride denne grensen i ”helt spesielle situasjoner” er det imidlertid ikke slik. Historisk har Norges Bank ligget på en forventet relativ volatilite mellom 0,25% og 0,5%, nettopp for å være sikre på å ikke overskride grensen på 1,5%. Med en grense på 1%, men med anledning til å overskride denne fra tid til annen, vil Norges Bank trolig kunne legge seg på en forventet relativ volatiltet mellom 0,6% og 0,7%. Med andre ord: endringen i forventet relativ volatilitet innebærer i praksis at Norges Bank kan nær doble omfanget av den aktive forvaltningen.

Hva med begrensningen på belåning? Dette er en nødvendig og fornuftig begrensning, men ettersom Norges Bank allerede har innført en tilsvarende regel, vil heller ikke denne endringen føre til noen reell innskrenkninger av den aktive forvaltningen.

Hva så med ”egenregulering”? Å tro at Norges Bank gjennom egenregulering skal innskrenke den aktive forvaltningen er som å tro på julenissen. Norges Bank har enorme insentiver (les: lønninger og bonuser) til å drive med aktiv forvaltning. Finansdepartementets tro på egenregulering er fascinerende. Kanskje norske banker skulle få lov til å selv sette kapitalkrav? ”Egenregulering” betyr i praksis ingen regulering.

Kort fortalt: endringene vil ikke føre til betydelige endringer i den aktive forvaltningen. Om mulig vil omfanget av den aktive forvaltningen faktisk øke fra dagens nivå.

Andre kommentarer til Stortingsmeldingen
Selv om Finansdepartementet har klart å trekke de gale konklusjonene, at den aktive forvaltningen bør, så har de faktisk i Stortingsmeldingen klart å ta frem ganske så mye bra materiale som støtter de av oss som er tilhengere av indeksforvaltning.

Jeg må først nevne at departementet i sine analyser og skriverier i meldingen generelt er ensidige og alltid tilsynelatende lar tvilen komme aktiv forvaltning til gode (argumentasjonen virker å være: "vi kan ikke utelukke at det kan hende det kan gå an å tjene litt penger på aktiv forvaltning, så la oss derfor svi av 2-3 mrd kroner i året for å forsøke..."). Meldingen er åpenbart skrevet som et forsvarsskrift for aktiv forvaltning. Hensikten er ikke å presentere to sider av saken for Stortinget og be om å få innspill. Hensikten er å forsøke å overbevise Stortinget om at aktiv forvaltning er det eneste saliggjørende for oljefondet.

Til tross for dette, så inneholder stortingsmeldingen faktisk en god del informasjon som taler sterkt for at indeksforvaltning er det eneste fornuftige valget for oljefondet.

Akademisk forskning som støtter aktiv forvaltning: still looking, still can't find it
For eksempel inneholder meldingen et eget kapittel som gjennomgår den akademiske litteraturen på området. I en tabell (tabell 6.2 på side 107) gis en oversikt over tilsammen 31 vitenskapelige artikler på området, samt artiklenes hovedkonklusjoner. Hva finner så disse artiklene? Flesteparten finner resultater som ikke gir støtte til at aktiv forvaltning er en lønnsom affære. Kun 10 av 31 artikler gir det som kan virke å være støtte til at aktiv forvaltning kan lønne seg (ingen artikler garanterer at det vil lønne seg). Av disse 10 artiklene er 6 fokusert på hedgefond, som burde være mindre relevante for oljefondet. Ingen av de fire artiklene som tar for seg rentefond (som utgjør 35-40% av oljefondets aktiva) finner at aktiv forvaltning av denne aktivaklassen lønner seg. Ingen av de tre artiklene som tar for seg statlige investeringsfond, den mest naturlige sammenligningsgruppen for oljefondet, finner at aktiv forvaltning lønner seg. Kun 3 av 9 artikler som tar for seg institusjonelle forvaltere virker å gi støtte til aktiv forvaltning.

Departementet innser delvis at det ikke finnes noe godt vitenskapelig grunnlag for å drive med aktiv forvaltning. De skriver svart på hvitt: "De få studiene av statlige investeringsfond som er basert på investeringer i noterte verdipapirer, viser at [...] de langsiktige resultatene av disse investeringene er ikke spesielt gode." Men i oppsummeringen er alle de vitenskapelige studiene snudd til propaganda for aktiv forvaltning: "Den moderne beskrivelsen av markedseffisienshypotesen åpner for at det kan eksistere lønnsomme aktive forvaltningsstrategier basert på utnyttelse av komparative fortrinn." Glemt er alle de empiriske artiklene som viser at denne fine teorien er det svært få, om noen som klarer å utnytte. Og videre: "Ang, Goetzmann og Schaefer argumenterer for at en kan betrakte avveiningen mellom passiv indeksering og aktiv forvaltning som en beslutningsvariabel." Dette var faktisk noe Ang og co hevdet, men de argumenterte ikke spesielt godt for det. Hvor er bevisene for at de fondene som anser dette valget som en beslutningsvariabel faktisk klarer å levere meravkastning? Ang og co hadde svært dårlige argumenter her. Og heller enn å vise til hva Ang og co mente, hva mener departementet? Det sier de ikke, men de konkluderer: "Ang, Goetzmann og Schaefer mener at selv en beskjeden dyktighet hos en forvalter taler for at i hvert fall deler av SPU forvaltes aktivt." Dette er ganske underlig argumentasjon å bruke etter at Ang og co i sin 220 sider lange rapport har konkludert med at det ikke er grunn til å si at Norges Banks resultater skyldes noe annet enn flaks. Videre har Ang og co faktisk beregnet oljefondets "alfa", det vanligste målet på dyktighet innen kapitalforvaltningsbransjen, og kom til at denne var negativ (med andre ord: negativ dyktighet, udugelighet). Av en eller annen grunn har dessverre ikke Ang og co rapportert dette funnet i sin rapport. Muligens ønsket ikke Finansdepartementet at slike negative resultater skulle besudle deres arbeid for å sikre en videreføring av den aktive forvaltning. Og til slutt: hva er egentlig argumentasjonen som ligger bak at "litt dyktige" forvaltere skal drive med "litt aktiv forvaltning". Jeg kjenner ikke til noen akademiske artikler som finner at "litt aktiv forvaltning" er en lønnsom strategi for "ikke helt udugelige forvaltere".

Er indeksforvaltning virkelig så billig? Det må vi for guds skyld ikke ta med i meldingen
Også når det gjelder kostnadene ved passiv indeksforvaltning inneholder stortingsmeldingen interessant informasjon. Norges Bank har tidligere vært svært tilbakeholdne når det gjelder hva det ville vært mulig å spare på en overgang til indeksforvaltning. Dette er kanskje ikke så unaturlig gitt at de tjener svært godt på den aktive forvaltningen. Departementet har imidlertid klart å ta frem underlagsmateriale som gir et godt bilde av hva en passiv indeksforvaltning ville kostet. Legg merke til at departementet har tatt frem godt underlagsmateriale, men igjen trekker gale konklusjoner (meldingens diskusjon på dette området finnes på side 32 og 33).

I stortingsmeldingen har departementet kun tatt med mediantallene til fond som er med i en analyse konsulentselskapet Mercer har levert. Mercers analyse finnes imidlertid tilgjengelig på departementets hjemmeside og kan lastes ned her. Departementet konkluderer med at en passiv indeksforvaltning ville gitt kostnader på mellom 0,03-0,06%, hvilket ville tilsvart en besparelse på 40-70% fra dagens nivå (som er ca 0,1%). Men i sin analyse har departementet som nevnt brukt brukt kostnaden til medianfondet i sammenligningsgruppen, dvs ikke kostnadene til det billigste fondet der ute, men til et middelmådig fond. Gitt at departementet har som ambisjon at fondet skal være det best forvaltede i verden og gitt at fondet også er et av de aller største i verden (og det er store skalafordeler i kapitalforvaltning), så er dette valget mildt sagt underlig. Ser en heller på hva de billigste fondene der ute klarer å levere, så finner en følgende: passiv indeksering av aksjer og obligasjoner kan koste så lite som 0,001%, dvs 0,1 basispunkt! I tillegg kommer kostnader forbundet med "Oversight, custodial, and other". De billigste fondene får denne kostnaden ned i 0,009%, eller 0,9 basispunkt. Tilsammen tyder altså tallene på at det er mulig å få kostnadene ved indeksering av oljefondet ned i 0,01% (1 basispunkt)! Dette er en besparelse på hele 90% fra dagens kostnadsnivå og 30%-80% lavere enn det departementet anslår. Målt i kroner vil besparelsen på å gå over til indeksforvaltning kunne være på over 2,5 milliarder kroner per år. Det er penger som jeg tipper Stortingets finanskomité i disse trange tider kunne funnet andre gode formål til.

Men med en slik kostnadseffektiv løsning ville det jo blitt lite midler tilgjengelig til millionbonuser til Slyngstad og hans medarbeidere. Det er kanskje derfor ikke så rart at de kjemper så hardt mot indeksforvaltning.

En vanskelig obligasjonsindeks
En annen interessant avsnitt i stortingsmeldingen er det som heter "Hovedstrategier for aktiv forvaltning" (side 23). I dette avsnittet ramses opp en hel masse argumenter for hvorfor oljefondets referanseindeks på rentesiden ikke er spesielt god. For eksempel skrives det: "En annen svakhet ved obligasjonsindeksen er at obligasjonene i indeksen tilordnes vekter basert på utestående volum [...]. Dette innebærer at en obligasjonsutsteder med relativt mye gjeld tilordnes en høy vekt i indeksen, og at en passiv forvalter automatisk ender opp med å låne mye til utstedere med høy gjeldsgrad." Inntrykket forfatterene tilsynelatende ønsker å etterlate er at det er rikelig med muligheter til å gjøre det bedre enn denne "dumme" indeksen. Men tar man seg bryet med å lese til side 53 i meldingen finner man følgende: "samlet akkumulert differanseavkastning innen renteforvaltningen, målt i kroner, er negativ for hele perioden sett under ett med anslagsvis 3 mrd. kroner." Hey?! Dere sier indeksen er utrolig dum og lett å slå, og så har dere allikevel klart å tape 3 milliarder kroner på aktiv forvaltning av renteporteføljen (før kostnader)?!?!? Dom som sier andre er dumme, dom er dumme dom.

Svakheter i obligasjonsindeksen, kombinert med oljefondets resultater, er åpenbart ikke et argument for aktiv forvaltning. Muligens er det et argument for å gjøre endringer i referanseindeksen på rentesiden. Men det er vel neppe like morsomt eller lønnsomt for noen å sette seg ned å gjøre som å gjøre aktive veddemål.

Ambisjonsnivå for aktiv forvaltning som er på linje med, eller lavere enn, det indeksforvaltning ville gitt
I meldingen foreslår departementet å sette et ambisjonsnivå for hva den aktive forvaltningen skal gi av resultater. I seg selv er dette naturligvis fornuftig da det gjør det enklere å vite om resultatene svarer til forventningene. Departementet har imidlertid åpenbart svært liten tro på at den aktive forvaltningen skal lykkes. Hvorfor sier jeg det? Jo, kort fortalt, fordi de har satt et mål som er på linje med, eller muligens lavere enn, det som det er rimelig å anta at en passiv indeksforvaltning ville gitt. Målet departementet foreslår er 0,25% "netto verdiskapning" per år fra den aktive forvaltningen. Netto verdiskapning defineres så som forskjellen mellom oppnådd netto meravkastning og "det vi tror indeksforvaltning ville gitt av resultater". Med andre ord:

Netto verdiskapning = Faktisk netto meravkastning - Estimat på meravkastning indeksforvaltning ville gitt

Departementet har så antatt at indeksforvaltning ville gitt en årlig mindreavkastning på 0,10-0,15%. På den måten trenger "faktisk netto meravkastning" kun være 0,10-0,15% for at målet om 0,25% skal nås.

Alt dette høres kanskje logisk ut. Det eneste som ikke rimer er at et realistisk estimat på hva indeksforvaltning ville gitt er en meravkastning på 0,10-0,15%, ikke en mindreavkastning på 0,10-0,15%. Analysen departementet presenterer for å forsvare en antagelse om en mindreavkastning på 0,10-0,15% er svært tendensiøs og etter min mening godt over grensen til det direkte uredelige. Resultatet er at at Norges Bank i overskuelig fremtid kan levere resultater som er på linje med det indeksforvaltning ville gitt, og likevel hevde at de har nådd målene i den aktive forvaltningen.

Til overmål skriver departementet at også svakere resultater enn dette kan aksepteres om ikke Norges Bank utnytter hele rammen for aktiv forvaltning (dvs rammen for forventet relativ volatilitet). Da departementet vet at Norges Bank ikke vil utnytte hele rammen, fordi rammen er en øvre grense som Norges Bank i utgangspunktet ikke skal gå over (og da er det ikke fornuftig å legge seg på rammen), vil det i prinsippet si at departementet egentlig ikke engang forventer at Norges Bank skal klare å levere samme avkastning som det indeksforvaltning ville gitt. Aktiv forvaltning til 2-3 milliarder kroner per år som ikke engang har som ambisjon å slå indeksforvaltning? Høres ikke ut som fornuftig pengebruk på meg.

Hvorfor benytter Finansdepartementet en direkte uredelig analyse til å gjøre jobben lettere for Norges Bank? Årsaken er naturligvis at de samtidig gjør jobben enklere for seg selv: de ønsker ikke å sette et mål som de senere ikke vil nå. Ved å sette et meget lavt mål, vil departementet i årene som kommer kunne overbringe følgende gladmelding til Stortinget: "målene i den aktive forvaltningen nås". Sløve/inkompetente stortingspolitikere (ja, de finnes) vil da kunne legge seg med god samvittighet og tenke at Norges oljeformue forvaltes på en god og forsvarlig måte av Det Kongelige Finansdepartement.

Hadde jeg vært stortingspolitiker og innsett dette hadde jeg rett og slett kastet hele stortingsmeldingen ut døra og bedt Regjeringen komme tilbake med en mer ærlig utredning (nei, ingen behøver være redd for å få stortingsmeldingen i hodet på Karl Johan, ingen stortingspolitikere har både lest meldingen grundig nok og har tilstrekkelig kompetanse til å forstå dette).

For mer detaljerte bloggposter som viser at Regjeringens analyse av hva som er mulig å oppnå med indeksforvaltning er uredelig, se for eksempel Morten Josefsens blogg her eller Espen Sirnes sitt innlegg i Dagens Næringsliv som finnes her. Merk at både Josefsen og Sirnes refererer til Norges Banks årsrapport om oljefondet og ikke Finansdepartementets stortingsmelding. Departementet har imidlertid ikke tatt seg bryet med å finne opp egne løgner, og har stort sett stjålet denne delen av meldingen fra Norges Banks rapport.

Lykkes andre, sammenlignbare, fond med aktiv forvaltning? Nei...
Dypt begravet i meldingen, på side 136 finner vi svaret på om andre fond det er naturlig å sammenligne seg med lykkes med aktiv forvaltning. Der står det: "Figuren viser at SPU i likhet med flertallet av andre forvaltere har hatt mindreavkastning i denne perioden." "SPU" er Statens pensjonsfond utland, aka oljefondet, og "perioden" er 2007-09.

Vi får håpe ikke så mange stortingspolitikere leser så langt i meldingen! Da kanskje de får kalde føtter og begynner å lure på om den kostbare aktive forvaltningen ikke er så lur likevel...

Hvorfor skjer ingen reelle endringer?
En kan stille følgende spørsmål: gitt at byråkratene i Finansdepartementet er oppegående mennesker med god utdannelse og relativt god kjennskap til spørsmålsstillingen aktiv vs passiv forvaltning, hvorfor gjør de da ingenting? Hvorfor anbefaler de ikke ovenfor finansministeren å avslutte den aktive forvaltningen?

Jeg har tidligere fått dette spørsmålet uten egentlig å kunne svare spesielt intelligent på dette. En teori jeg har hatt er at regjeringen ikke ønsker å legge seg ut med Norges Bank i en sak som denne. Norges Bank er en sterk og respektert institusjon, og de har tydelig flagget at de ønsker å drive med aktiv forvaltning. Norges Banks argumentasjon har imidlertid aldri vært overbevisende og det bør være relativt klart for de fleste at det som driver Norges Banks argumentasjon er mennene i oljefondets overdrevne tro på egne ferdigheter kombinert med drømmer om millionutbetalinger (jeg tror de fleste kvinnelige lesere ikke vil ha problemer med å erkjenne at menn ofte har en litt vel optimistisk tro på egne evner; er du en forsmådd mann, så les feks denne artikkelen, eller avsnitt 2.5 i denne artikkelen eller bare google "overconfidence bias"). Ønsket om å unngå konflikt med Norges Bank kan derfor være en god grunn til å ikke avslutte den aktive forvaltningen.

Men å svi av 2-3 milliarder kroner på aktiv forvaltning hvert eneste år, er ikke noe Finansdepartementet gjør med letthet. Og Martin Skancke, ekspedisjonssjefen i avdelingen i Finansdepartementet som har ansvaret for oljefondet, kan ikke synes det er spesielt moro å tenke på at han, som Ang og co har fastslått bestemmer 99% av avkastningen i oljefondet, får betalt under en femdel av det unge testosteronfylte forvaltere i Norges Bank gjør. Sistnevnte gruppe leker jo tross alt bare med desimaler mange plasser etter komma! Så ønsket om å unngå en engangs konflikt med Norges Bank kan ikke være den eneste grunnen til at Skancke og hans medarbeidere ikke foretar seg noe.

Den virkelige grunnen fikk jeg servert i en samtale med en sentralt plassert person i Finansdepartementet for ikke lenge siden. Personen sa følgende: "du må skjønne at jo mer vi detaljstyrer Norges Banks forvaltning av oljefondet, jo mer ansvarlig er vi hvis noe går galt". Med andre ord: hvis Norges Bank ønsker å drive med aktiv forvaltning, og vi trumfer gjennom indeksforvaltning, og noe deretter går galt, da får vi (dvs finansministeren) skylden. Eller med enda andre ord: det verste som kan skje er ikke at noe går galt, det verste som kan skje er at noe går galt og vi får skylden for det!

Finansdepartementet ønsker altså ikke ha ansvaret for alle de vanskelige beslutningene. Egentlig ønsker de ikke ha ansvaret for en så stor og komplisert ting som oljefondet i det hele tatt. En million ting kan gå galt, og går det skikkelig galt er det så store beløp det er snakk om at det er skyld nok å fordele på alle. Oljefondet er med andre ord enhver finansministers mareritt. Alt departementet bestemmer og vedtar om oljefondet og måten det forvaltes på, er man ansvarlig for. Mye bedre derfor å delegere ansvaret til Norges Bank. Så kan de ta skylden hvis noe går galt.

Synes du det høres trygt ut å plassere Norges oljeformue i et departement som i utgangspunktet ønsker å ha minst mulig ansvar for forvaltningen av fondet? Kanskje Finansdepartementet burde sluppet det tunge ansvaret med oljefondet? Ikke vet jeg. Kan ikke helt se noen andre som er bedre egnet, men Finansdepartementets holdning er skremmende.

Så, nå vet dere hvorfor alt kommer til å bli ved det gamle. Norges Bank sitter med en honningkrukke og har sugerørene dypt plantet oppi. Men Finansdepartementet vil ikke ta fra Norges Bank sugerørene i frykt for at de skal få kjeft om honningkrukken skulle knuse. Og la det være veldig klart: Norges Bank har ropt høyt og tydelig at dersom noen rører sugerørene deres, da knuser honningkrukken.

Stortinget - ikke gode på kapitalforvaltning, ikke gode på teater
Stortinget behandler i disse dager (mai 2010) stortingsmeldingen om oljefondet. Over det siste drøye året har jeg hatt møter med finanspolitiske representanter for alle de politiske partiene på Stortinget. I møtene har jeg forsøkt å informere og opplyse med fakta, presentert egne synspunkter på forvaltningen av oljefondet.

Hovedhensikten med en stortingsmelding, slik jeg har forstått det iallfall, er å få innspill fra Stortinget om viktige saker. Den viktigste saken i Stortingsmelding 10 (2009-10) om Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009 er spørsmålet om aktiv og passiv forvaltning. For å få innspill i sakens anledning har så har de glade politikere bestemt seg for å arrangere en "høring". De har invitert finansminister Sigbjørn Johnsen, sentralbanksjef Svein Gjedrem (som er styreleder i oljefondet) og oljefonddirektør Yngve Slyngstad. Disse har tilsammen fått to timer til å presentere sin side av saken (les: sitt forsvar for den aktive forvaltningen). I tillegg har fire "landsdekkende organisasjoner" fått lov til å komme og få ti minutter hver til å ytre sine. De fire organisasjonene er Forum for utvikling og Miljø, Changemaker, Slett U-landsgjelda og Kirkens Nødhjelp (program for høringen finnes her). Uten å være sikker, så tipper jeg de kommer til å fokusere på miljø og etikk og ikke finansfaglige diskusjoner som aktiv vs passiv forvaltning.

Hvem har finanskomiteen så invitert for å si noe om passiv indeksforvaltning? Ingen.

Undertegnede har til og med vært så freidig å spurt om han kunne få lov til å komme og presentere for komiteen, men fikk da svar om at dette kun var mulig for "landsdekkende organisasjoner".

Komiteen har altså klart å organisere en høring hvor de kun vil få hørt den ene siden av saken. Alle tilhengere av indeksforvaltning var fra starten av utelukket fra høringen. Alle de ultimate eierne av oljefondet, det norske folk, er utelukket fra å komme og si sin mening om forvaltningen av fondet.

Er dette en god måte å behandle en viktig sak som aktiv vs passiv forvaltning av oljefondet? Vel, selvfølgelig ikke hvis hensikten er å fatte noen beslutninger av betydning. Nå må det imidlertid innrømmes at viktige beslutninger nå om dagen, med flertallsregjering, ikke fattes på Stortinget, men i Regjeringen. Stortinget er ikke lenger engang et sandpåstrøingsorgan, det er kun en plass for politisk teater. Det som imidlertid virkelig skuffer meg er at denne gjengen skuespillere, finanskomiteen, med så mye godt materiale, ikke har klart å sette opp et bedre skuespill.

Spådommer om oljefondet
Hva vil så skje? Er oljefondet i trygge hender og kan vi alle legge oss med visshet om at forvaltningen av vår felles formue er i de beste hender?

Å spå om fremtiden er naturligvis vanskelig og farlig (iallfall for spåmannen). Men av og til er det lite som er så gøy som å skape litt fallhøyde for seg selv. Jeg skal derfor her forsøke meg med noen spådommer om hva vi kommer til å høre om oljefondet i årene som kommer:

• Norges Bank vil i årene som kommer stadig få større fullmakter til å investere i nye markeder og aktiva (unoterte verdipapirer, nye land, nye aktivaklasser, osv). Få eller ingen troverdige og uavhengige kost-nytte-analyser vil forberedes og presenteres før disse fullmaktene gis.
• Millionutbetalingene til de ansatte i oljefondet vil fortsette, i gode og onde dager som det heter. Millionene vil rulle ut gjennom sugerørene uavhengig av om Norges Bank leverer objektivt sett gode eller dårlige resultater for det norske folk.
• De fleste rapporter om oljefondet, fra Norges Bank og Finansdepartementet, vil gi inntrykk av at ting stort sett går bra og i riktig retning. Resultater vil leveres som er utover det Finansdepartementet har satt sin "ambisjon".
• Medier og stortingspolitikere vil stort sett fokusere på enkeltselskaper som fondet er investert i (Israel, Vest-Sahara, Guantanamo, you name it).
• Før eller siden vil imidlertid idyllen sprekke, og vi vil få en ny, stor, skandale knyttet til oljefondet. Når vil dette skje? Jeg tipper det vil gå en del år, kanskje mange. Jeg tipper vi får en ny stor skandale innen 15 år. Hvordan skandale vil inntreffe? Jeg tror mange typer skandaler kan inntreffe, fra gigantsvindel, til omfattende korrupsjon, til enorme tap i den aktive forvaltningen, til enorme veddemål ute av kontroll (rogue traders). Det eneste som er sikkert er at skandalen på en eller annen måte vil være knyttet til den aktive forvaltningen. Og da, når denne skandalen inntreffer, skal jeg sitte der og si: "I told you so".

Da var ifallfall fallhøyden skapt.