Bachelorlureri

Dette innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 27. april og handler, til en avveksling, ikke om finans, men snarere om utdanning. Innlegget kan også leses i pdf-versjon her.

Karl-Fredrik Tangen ved Markedshøyskolen beskrev i en kronikk i DN 15. april hvordan unge og håpfulle studenter i Norge selges studier som lover en spennende fremtid, men som stort sett er dømt til å skuffe studentene når de en dag skal ut og søke jobb. Tangens konkrete eksempel var floraen av utviklingsstudier som nå tilbys ved norske læresteder. Interessante jobber i Norad, Røde Kors og lignende institusjoner er det dessverre langt imellom, og de fleste av disse besettes uansett ikke av personer med en bachlor i utviklingsstudier, men heller av statsvitere, økonomer og ingeniører.

Problemet er ikke begrenset til utviklingsstudier; trolig finnes det idag titusner studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner som studerer fag som i liten grad gir dem relevante jobber etter endt studium.

Valg av studie er en av de viktigste valgene en gjør i løpet av livet. Til tross for dette er nøytral og relevant informasjon som tilbys unge og håpefulle om ulike studiers arbeidsmarkedsutsikter nærmest fullstendig fraværende. En småsparer som vil plassere sparepengene sine i et investeringsprodukt, vil enkelt finne informasjon om produktets historiske avkastning, investeringsprofil og kostnader. En 20-åring som skal velge studie, en beslutning som for de fleste av oss er betydelig viktigere enn finansielle investeringsbeslutninger, er overlatt til glorete brosjyrer med luftige, og udokumenterte, løfter om en spennende fremtid.

Humankapitalen er den viktigste ressursen vi har i samfunnet. Å lure tusenvis av unge nordmenn til å sløse bort flere år av sine liv på studier som ikke gir dem de jobbene de hadde håpet og forventet, er utilgivelig sløseri. Situasjonen blir ikke bedre av at det er staten, og skattebetalerne, som sponser denne sløsingen gjennom finansiering av utdanningsinstitusjonene og billige lån og stipender til studenter.

En måte å redusere omfanget av dette problemet kan være å begrense antall studenter som får lov å studere ulike fagretninger. En slik løsning er likevel trolig politisk vanskelig å gjennomføre, og det er usikkert om politikere vil være i stand til å rasjonere studier på en fornuftig måte. En enklere, og kanskje vel så effektiv måte å redusere denne utilgivelige sløsingen, er å pålegge utdanningsinstitusjoner å gi detaljerte opplysninger om nåværende jobbsituasjon til tidligere studenter. Relevante opplysninger kan for eksempel være andelen tidligere studenter som har jobber innenfor studiets fagfelt, hvor lang tid etter endt studium det tok for studentene å skaffe seg jobb, gjennomsnittlig inntekt, osv.

Med slik informasjon for hånden vil studenter selv kunne velge om de ønsker å studere utvikling, selv om det neppe fører til en jobb i Norad. Jobbutsikter er naturligvis ikke den eneste faktoren som avgjør hvilket studie folk velger, men det er nok en faktor som mange vil velge å legge stor vekt på.

Nye regnskapsregler for Norges Bank og oljefondet

Finansdepartementet har fastsatt nye regnskapsregler for Norges Bank, inklusive oljefondet. Reglene, som ble fastsatt rett før jul, gjelder fra og med 2011. Den viktigste endringen er at Norges Bank heretter må rapportere etter IFRS hvilket bør øke utenforståendes tillit til bankens regnskaper.

I tillegg er følgende nye pålegg viktig:

"Regnskapsloven § 7-31 b gjelder tilsvarende for ledergruppen i Norges Bank Investment Management."

Regnskapslovens §7-31 b handler om ytelser til ledende personer og de nye reglene for banken betyr med andre ord at oljefondet heretter må oppgi lønninger og andre ytelser til ledergruppen i NBIM. Dette er et skritt i riktig retning.

Disclosure: Undertegnede er valgt inn som varamedlem i Norges Banks representantskap

På torsdag ble undertegnede valgt som varamedlem til Norges Banks representantskap. Det er Stortinget som velger representantskapets medlemmer og deres personlige varamedlemmer. Innstillingen fra Stortingets valgkomité (som foreslår ovenfor Stortinget) finnes her. Innstillingen ble vedtatt slik den ble foreslått.

Representantskapets rolle er først og fremst den som "tilsyns og kontrollmyndighet". Eller, som det står på bankens egne sider:

"Representantskapet skal føre tilsyn med bankens drift og med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt."

Et av representantskapet medlemmer, Tormod Andreassen, har tidligere kritisert organet for å mangle kunnskap, uavhengighet og innsyn til å føre kontroll med banken og oljefondet. Hvis jeg har skjønt riktig, har representantskapet i etterkant av denne kritikken blitt styrket og har blant annet fått et eget tilsynssekretariat.

Representantskapet møtes ca én gang i måneden. Varamedlemmene møter kun hvis "deres" representant ikke har anledning til å møte. Undertegnede er vara for Monica Salthella. Gitt representantskapets relativt begrensede rolle, antallet medlemmer og det faktum at undertegnede kun er vara, så er det nok rimelig å anta at undertegnedes muligehet for påvirkning vil være nokså begrenset. Jeg skal naturligvis likevel gjøre mitt beste for å dytte banken og oljefondet i en positiv retning.

Det bør nevnes at undertegnede ble foreslått som kandidat av Frp. Hvis jeg har forstått riktig har de ulike partiene på Stortinget "kvoter" avhengig av partienes størrelse og utnevner hver sine medlemmer til representantskapet. Selv om undertegnede ble foreslått av Frp innebærer det ingen bindinger mellom meg og partiet. Jeg er heller ikke medlem i Frp og ei heller i noen andre politiske partier. Når det er sagt, så har undertegnede over det siste drøye året diskutert med og gitt innspill til representanter for Frp om forvaltningen av oljefondet. Frps representanter har etter min mening hatt en sunn og kritisk interesse for forvaltningen av oljefondet. Hadde representanter for regjeringspartiene på Stortinget utvist et like stort engasjement rundt fondet, så tror jeg vi kunne unngått mange av de oppslagene vi har hatt om oljefondet den siste tiden.

Hadde for eksempel Frps (og Krfs) forslag om å pålegge Norges Bank å innføre nedsidebonus til sine interne og eksterne forvaltere blitt vedtatt, så hadde vi for eksempel neppe opplevd at en ekstern forvalter ble tildelt 500 millioner kroner i bonus. Hvorfor ikke det? Fordi det er vanskelig å se for seg at en forvalter ville vært villig til å inngå en kontrakt som innebar en risiko for en 500 millioner kroner stor nedsidebonus.

Jeg er fremdeles usikker på om/hvordan det vil påvirke min mulighet til å blogge at jeg er varamedlem i Norges Banks representantskap. Når jeg får litt mer klarhet rundt dette vil jeg kommentere det her på bloggen.

Oljefondet vil sponse doktorander. Får vi da uavhengig forskning? Nei.

E24 melder i dag at oljefondet planlegger å sponse doktorgradsstudenter ved NHH med 20 millioner kroner. Hensikten er å styrke det norske fagmiljøet i finans.

Formålet er trolig godt. Med en stor finansformue bør vi som nasjon passe på at vi har tilstrekkelig smarte hoder som kan sørge for at forvaltningen blir skjøttet på en god måte. Og i Norge i dag er det dessverre ingen overflod av kvalifiserte akademikere som skjønner for mye av det som foregår i oljefondet.

Men er det oljefondet selv som burde finansiere dette finansmiljøet? Eller burde midler til disse doktorgradprogrammene komme over fra Kunnskapsdepartementet og finansieres på vanlig måte over statsbudsjettet? Kostnaden for oss som nasjon blir jo den samme uansett: pengene som er i oljefondet tilhører Norge, og postene på statsbudsjettet dekkes jo også av norske skattebetalere.

Spørsmålet en da må stille er: hvordan får en mest mulig igjen for disse 20 millionene?

Et kontrollspørsmål burde være nok til å gi svaret: er det noen som tror at doktorander finansiert av oljefondet vil ta til ordet for passiv forvaltning? Jeg tror dessverre ikke det. Oppdragsforskning kan aldri bli ordentlig uavhengig av kilden som finansierer gildet. Og med attraktive stillinger i oljefondet i vente, så er det neppe mange oljefondfinansierte doktorander på NHH som vil ta til ordet for indeksforvaltning av oljeformuen.

Ønsker vi et objektivt, sterkt fagmiljø som hjelper oss å passe på pengebingen? Hvis svaret er ja, så bør det finansieres over statsbudsjettet. Hvis svare er nei, så bør vi heller ikke tillate at Norges Bank/oljefondet bruker penger på dette.

Til slutt kan det nevnes at forslaget, slik det kan virke å være tenkt fra Norges Banks side, trolig vil innebære et brudd på avtalen banken har med Finansdepartementet om forvaltningen av oljefondet. I avtalen (se helt nederst på siden linken fører til) står det: "Godtgjøringen [som Norges Bank får for å forvalte fondet] skal dekke de kostnader Norges Bank har ved forvaltningen av fondet."

Det er vanskelig å argumentere for at utdanning av doktorgradsstudenter er en kostnad Norges Bank har ved forvaltningen av oljefondet.

Norges Bank leverer tilsynelatende gode resultater for oljefondet i første halvår 2010 - kan vi slappe av?

Fredag forrige uke presenterte Norges Bank og Yngve Slyngstad oljefondets resultater for 2. kvartal. Jeg har tidligere ikke kommentert fondets resultater for 1. kvartal og benytter anledningen derfor anledningen til å kommentere første og andre kvartal samlet.

Så langt i år har oljefondet prestert bra i forhold til indeks og oppnådd en meravkastning på ca 0,37% før kostnader (målt i norske kroner). Etter kostnader er meravkstningen på ca 0,32%. Meravkastningen før kostnader er ca 10 milliarder kroner. Totalt er kostnader på tilsammen 1,4 milliarder kroner påløpt.

Mine beregninger viser videre at oljefondet siden oppstart nå har generert ca 18 mrd kroner i meravkastning etter kostnader. Dette er, igjen etter mine beregninger, ca 10 mrd kroner mer enn det en ville kunnet forvente ved passiv forvaltning.

En kan kanskje forledes til å tro at forvaltningen av oljefondet følgelig nå er i de beste hender og at de hardtarbeidende ansatte i fondet skaper store verdier for landet. Stortinget og Regjeringen tror nå kanskje at deres beslutning om å tillate fortsatt aktiv forvaltning var en god beslutning som nå viser seg å være rett. Men som de siste tolv års historie har vist oss er det imidlertid ikke så enkelt. Det er vanskelig å vite hvordan risiko Norges Bank utsetter vår felles oljeformue for i sine forsøk på å oppnå meravkastning. Forrige gang (1998-2009) klarte de å lure Finansdepartementet, akademikere og media i et tiår før folk skjønte at rapporterte meravkastningstall ikke var meravkastning i det hele tatt, men forsikringspremiene Norges Bank hadde høstet i sine hodeløse spekulasjon på verdens finansmarkeder.

Hvordan Norges Bank oppnår sin meravkastning i dag vet vi fint lite om. Vi vet imidlertid at kostnadene er store. Et drøyt års forvaltningskostnader tilsvarer (etter hva jeg har klart å finne ut) en sjøkabel i Hardanger (uten at jeg på noen måte har tatt stilling til om sjøkabel er fornuftig eller ikke).

Jeg noterer meg også at fondet i sin rapport for andre kvartal skriver at det har vært et "mindre brudd" på retningslinjene departementet har fastsatt for fondet. I første kvartal var det to slike "mindre brudd" på retningslinjene. Norges Bank nekter å si noe mer om bruddene. En innsynsforespørsel til Finansdepartementet viser at det ikke har vært noen korrespondanse mellom banken og departementet om bruddene som fant sted i første kvartal. Som eier av fondet virker Finansdepartementet overraskende lite interessert i at Norges Bank bryter retningslinjene departementet har fastsatt. Om parkeringsvakter og fotobokser var like ettergivende...

Historien, mye merkelig rapportering, brudd på retningslinjene tyder dessverre på at det er liten grunn for Finansdepartementets byråkrater å sove godt om nettene. Resten av oss kan kanskje trøste oss med at det sikkert går noen år før vi innser hva det er finansakrobatene i Norges Bank har holdt på.

Fremskrittspartiet går for indeksforvaltning av oljefondet; SV vil beholde bonusene til finanseliten

Stortingets finanskomité la idag frem sin innstilling om Stortingsmelding 10 (2009-2010) om forvaltningen av oljefondet. I innstillingen tar Fremskrittspartiet (Frp) som første norske parti til orde for at oljefondet nesten utelukkende indeksforvaltes. Spesifikt foreslår Frp følgende:

"Stortinget ber regjeringen legge frem sak der SPU splittes i to ved at 95 pst. blir forvaltet iht. passiv indeksstrategi og at de resterende 5 pst. blir forvaltet iht. aktiv forvaltningsstrategi. Den delen som forvaltes aktiv (5 pst.) iht. dagens praksis, mens den andre delen av fondet (95 pst.) splittes opp i to ulike indeksfond. Ett blir underlagt NBIM, mens det andre blir lagt ut på anbud. I takt med at SPUs eiendomsportefølje bygges opp til å utgjøre 5 pst. av fondet, reduseres delen som indeksforvaltes fra 95 pst. til 90 pst."

Selv om undertegnede naturligvis ville foretrukket et 100% indeksforvaltning, så er Frps forslag en meget stor forbedring i forhold til dagens praksis med 100% aktiv forvaltning. Ved å beholde noe aktiv forvaltning vil muligens også en eventuell omlegging være lettere. En kan argumentere med at det ikke er kostnadsmessig optimalt å dele indeksfonddelen i to, slik Frp foreslår. Men stordriftsfordeler står mot fordelene en oppnår ved å ha konkurranse mellom to forvaltere som begge har som mål å forvalte fondet så nær som mulig en indeks og så billig som mulig. Det er vanskelig å si hvor store stordriftsfordelene, og følgelig hvor ekstrakostnaden som påføres ved å splitte fondet i to, er. Men det faktum at forvaltningen av fondet har kostet ca 0,1% av forvaltningskapitalen hvert år de siste 12 årene (mens fondet har vokst fra nær null til over 2000 milliarder) indikerer stordriftsfordelene (iallfall de Finansdepartementet og Norges Bank har klart å hente ut) har vært minimale. Ulempene med å måtte forholde seg til en monopolforvalter (som Norges Bank i realiteten er) har derimot vist seg å være store: det er nær sagt umulig å få objektive tall, fakta og råd fra banken, og det er vanskelig for utenforstående (inklusive Finansdepartementet) å måle bankens prestasjoner på en god måte.

I sin begrunnelse for forslaget viser Fremskrittspartiet til tabell 6.2 i stortingsmeldingen. Denne tabellen gir en oversikt over forskningen på området. Det overveldende flertallet av artikler som er nevnt i tabellen finner at aktiv forvaltning ikke lønner seg. Hvordan stortingsrepresentantene fra Venstre, Krf, Sp, Høyre, Ap og SV kan lese denne tabellen og samtidig gå for en videreføring av den aktive forvaltningen er for meg vanskelig å forstå. Hvordan noen kan lese denne tabellen og tro at Norges Bank skal lykkes med aktiv forvaltning er for meg vanskelig å forstå. Lesere av denne bloggen oppfordres til å ta en titt på tabellen (se side 107 i meldingen som finnes her). Si ifra hvis dere er uenige i at den eneste logiske konklusjonen som kan trekkes ut fra tabellen er at oljefondet bør indeksforvaltes.

Hva kan en så si om de andre partiene, som av en eller annen grunn fremdeles ønsker å fortsette med den aktive forvaltningen? Her er et par kommentarer:

• Sp, Krf, Venstre: Disse partiene tror jeg rett og slett er for små til å ha ressurser til å sette seg ordentlig inn i spørsmålet om aktiv eller passiv forvaltning. Å innta et "uprøvd" standpunkt krever at en setter seg inn i litt mer enn overskrifter og ingresser. En må tross alt måtte regne med å forsvare standpunktet offentlig i media. Med begrensede ressurser skjønner jeg at disse partiene velger å fokusere på andre saker.
• Høyre: Høyre burde i teorien ha både tilstrekkelig ressurser og kompetanse til å sette seg inn i denne saken. Mitt inntrykk av Høyre er imidlertid at partiet, dessverre, ikke først og fremst representerer "økonomisk kompetanse", men mer representerer "økonomiske interesser". Partiet har mange velgere blant de ansatte i finansbransjen og tenker trolig at de fort kan miste mange velgere om de tar til ordet for en indeksforvaltning av oljefondet. Jeg tror imidlertid Høyre her tar feil. Jeg tror veldig mange av de som stemmer Høyre i finansbransjen er smartere enn som så: de tror kanskje aktiv forvaltning kan lønne seg i noen tilfeller (feks i "sin" bank, eller i "sitt" fond), men de er likevel såpass realistiske at de innser at aktiv forvaltning er en aktivitet staten neppe burde drive med. De innser, tror jeg, at staten har dårlige forutsetninger til å lykkes med aktiv spekulasjon. Jeg tror, og håper, at Høyre neste gang det inntreffer en skandale i oljefondet, vil oppleve sterkere press mot den aktive forvaltningen også fra egne rekker, slik at det forhåpentligvis er tilstrekkelig med én skandale til før Høyre tar til fornuften i denne saken.
• Ap: en eller annen kjent person sa: "l'etat, c'est moi". Arbeiderpartiet er staten, eller Finansdepartementet i denne saken. Det byråkratene i Finansdepartementet ønsker, det ønsker Arbeiderpartiet. Jeg tror fremdeles jeg har tilgode å møte en politiker fra Ap som har vist noen som helst form for interesse i denne saken.
• SV: SV er kanskje det partiet som sitter i den største knipen i denne saken. Årlig bruker staten ca 2 milliarder kroner på bonusutbetalinger til dresskledde "ulver" (ifølge Sveriges utenriksminister) og "guttevalper" (ifølge en annen svenske hvis jeg husker riktig). Dette til tross for at det foreligger overveldende vitenskapelig dokumentasjon på at det disse ulvevalpene driver med ikke er verdiskapende for staten. Hvorfor tillater SV en slik vanvittig usosial overføring av skattebetalernes midler til en liten gruppe mennesker som trolig fra før av er blant de mest priviligerte her i landet? Kristin Halvorsen gikk i fjor vår tungt ut og uttalte seg kritisk til den aktive forvaltningen. Hvis SV skjønner litte granne tall og finans, så har de uten tvil vært sterkt imot å la den aktive forvaltningen få fortsette. Eneste forklaring til at SV stemmer for en fortsettelse av den aktive forvaltningen må følgelig være at de nok en gang er tvunget i kne av Ap. SV håper utvilsomt på at denne saken passerer i stillhet og at media lar være å konfrontere SV med regjeringens åpenbart SV-uvennlige standpunkt i denne saken.

Når Frp inntar et standpunkt hender det ofte at de andre partiene kommer etter noen år senere. Ettersom fornuften har en tendens til å seire til slutt, så tror jeg det kommer til å skje i denne saken og. Vi får bare håpe at det ikke må for mange skandaler til før de andre partiene innser at Frp også i denne saken hadde rett.

Norges Bank og Ernst & Young kryper til korset, utgir nye GIPS-rapporter

Jeg har tidligere blogget om hvordan Norges Bank har hevdet å følge den internasjonale rapporteringsstandarden GIPS (Global Investment Performance Standards), mens de åpenbart ikke oppfylte kravene i denne standarden stilte.

Norges Bank har nå krøpet til korset og utgitt en ny GIPS-rapport. Den nye rapporten finnes her og er vesentlig mer omfattende enn den første rapporten (som finnes her). Mens den opprinnelige rapporten var på 15 sider er den nye rapporten på 29 sider. Det illustrerer hvor omfattende manglene i den første rapporten var.

Ernst & Young som godkjente den opprinnelige GIPS-rapporten, har også måttet krype til korset og har nå utgitt en ny verifikasjonsrapport. Denne finnes ved å følge samme lenke som over.

Denne episoden reiser flere spørsmål. De viktigste er kanskje disse:

• Regjeringen har, i stortingsmelding 10 (2009-10), informert Stortinget om at Norges Bank følger GIPS-standarden. Nå kan det hende (hvis vi stoler på Norges Bank og Ernst & Young) at Norges Bank faktisk gjør det, men når Regjeringen informerte Stortinget, så stemte ikke dette. Regjeringen har med andre ord feilinformert Stortinget. Dette samtidig som Regjeringen har bedt Stortinget om å godkjenne videre aktiv forvaltning av oljefondet. Vil Regjeringen informere Stortinget om at den informasjonen de tidligere har oversendt ikke stemte?
  
  
• Ersnt & Young partner Kjetil Kristensen, som var revisoren som godkjente Norges Banks opprinnelige GIPS-rapport, har helt sikkert også revidert regnskapene til en rekke andre selskaper. Kan en nå stole på at disse andre regnskapene gir et riktig bilde av den finansielle situasjonen til bedriftene de omhandler? Vil Ernst & Young gjøre en gjennomgang av andre revisjonsoppdrag Kjetil Kristensen har gjennomført og sjekke at disse er gjennomført på en god måte? Hadde jeg vært Ernst & Young så hadde jeg nok gjort det.
  
  
• Det har vært mye rot, feil og inkonsistenser i oljefondets rapportering og regnskaper. Denne siste episoden med GIPS føyer seg inn i rekken. Kan vi stole på regnskapene og rapportene oljefondet og Norges Bank utgir? Gitt alle problemene avdekket ved rapporteringen til nå og gitt det faktum at fondet og Norges Bank rapporterer etter en egen regnskapsstandard som ikke er anerkjent av noen andre enn Norges Banks representantskap (hvor det neppe sitter spesielt mange med god regnskapsforståelse), så tror jeg dessverre det er god grunn til å ta regnskapene med en klype salt. Jeg stoler for eksempel ikke et sekund på at oljefondet har levert en krone i meravkastning, selv om de, naturligvis, selv hevder å ha gjort det.
  
  
• Men viktigst av alt: ville du overlatt sparepengene dine til en institusjon som hevder å følge en internasjonal rapporteringsstandard, men som likevel ikke gjør det? Ville du overlatt sparepengene dine til en bank som forsøker seg på aktiv forvaltning, som stort sett alle forskere i verden hevder er ekstremt vanskelig, når den aktuelle banken ikke engang klarer å overholde en enkel rapporteringsstandard? Vel, jeg vet ikke hvor mye du har i fond og andre plasseringer, men alle nordmenn har per idag ca en halv million kroner plassert i oljefondet.

Misfornøyd med veiene her i landet? Nå har du trolig også grunn til å være misfornøyd med måten staten forvalter pensjonspengene dine på.