Oljefondet tapte 70 milliarder kroner på aktiv forvaltning

Lesere av denne bloggen vil ha fått med seg at undertegnede er skeptisk til aktiv forvaltning av aksje og verdipapirfond. Forskning (se blant annet dette blogginnlegget som tar for seg noen av resultatene) viser at slik forvaltning ikke lønner seg. Den er dyr, og de ekstra kostnadene fører til en forventet avkastning som er lavere enn det som kunne vært oppnådd ved en passiv indeksforvaltning.

Resultatene har vært kjent lenge. Finansdepartementet kjenner dem. Norges Banks hovedstyre burde kjenne dem (men gjør det kanskje ikke ettersom dette styret rett og slett mangler kompetanse på kapitalforvaltning).

Finansteori sier: aktive forvaltere vil sjelden klare å slå markedet. Empirien bekrefter det teorien postulerer. Og nå viser altså oljefondets resultater at teorien og empirien også gjelder for dem.

Ufattelige 70 milliarder kroner har oljefondet klart å søle bort takket være aktiv forvaltning i 2008. Fondets totale tap var på 633 milliarder kroner. Ca 540 milliarder kroner av dette tapet skyldes at verdipapirmarkedene som oljefondet har investert i pekte ned. Disse tapene hadde det vært vanskelig å unngå uansett. Men, som for å strø salt i såret, presterte NBIMs aktive forvaltning å påføre oljefondet et ytterligere tap på 3,4%, hvilket tilsvarer omlag 70 milliarder kroner.

Disse 70 milliardene trengte ikke å ha vært tapt. Forskningen var klar: aktiv forvaltning lønner seg ikke. Finansdepartementet visste om forskningsresultatene. Likevel tillot departementet aktiv forvaltning i oljefondet. Det er ikke lett å unnskylde det. For å sette 70 milliarder kroner i perspektiv:

• 70 milliarder kroner tilsvarer ca 12 Mongstad-overskridelser (som var på 6 milliarder kroner)
• 70 milliarder kroner tilsvarer 5 Lillehammer-OL (som kostet 13,9 milliarder kroner)
• 70 milliarder kroner er 8 ganger mer enn det Nick Leeson påførte Barings Bank i tap, hvilket førte til denne bankens konkurs i 1995 (Barings tapte £827 millioner)

Ser en over hele fondets levetid er bildet noe bedre: en akkumulert meravkastning ved utgangen av 2007 på 21 milliarder kroner er nå snudd til et akkumulert tap på ca 50 milliarder kroner. Fremdeles penger det og.

Hvordan kunne det skje? Svaret ligger antageligvis et sted mellom aktiv forvaltning kombinert med dårlig risikostyring og lite gjennomtenkte insentivstrukturer til interne og eksterne forvaltere. Mer om dette i senere blogginnlegg.

Oppdatering: jeg har i dette innlegget skrevet at oljefondet tapte 70 milliarder kroner mer enn sin referanseportefølje i 2008. Dette tallet ble oppgitt av Yngve Slyngstad, leder av oljefondet, på pressekonferansen hvor resultatene ble offentliggjort. Det viser seg at 70 milliarder kroner faktisk en underdrivelse og et resultat av et tvilsomt valutatriks Norges Bank har brukt i rapporteringen av oljefondets 2008-resultater. Det virkelige tapet var faktisk 88 milliarder kroner, og ikke 70 milliarder. Mer om dette i dette blogginnlegget.

Norges Banks svadasvar på hvorfor de mener aktiv forvaltning gir høyere forventet avkastning enn passiv forvaltning

Det har etter oljefondets resultatfremleggelse for 2008 onsdag 11. mars vært stor debatt om forvaltningen av fondet. Et av spørsmålene som har vært diskutert er om den aktive forvaltningen fondet driver med er en god idé eller ikke. Jeg kommer til å kommentere flere ting rundt forvaltningen av oljefondet i blogginnlegg etter hvert. Men først skylder jeg å legge ut svar jeg fikk fra NBIM på mail jeg sendte dem med et spørsmål i begynnelsen av februar.

Som nevnt i tidligere blogginnlegg (se femte siste avsnitt) var jeg noe forundret da jeg leste gjennom oljefondets årsrapport for 2007 og fant følgende påstand:

"Costs [of active management] are higher [than for passive management], but so are the expected returns."

Jeg sendte derfor en mail til Vegard Vik, som er sjef for Investment Advice & Reporting, og spurte hvordan belegg de hadde for denne påstanden. Mailen ble sendt 3. februar. Jeg snakket på telefon med Vegard et par ganger etter dette og han lovte svar. Jeg hørte imidlertid ingenting og sendte en oppfølgingsmail 12. februar. Hørte fremdeles ingenting og sendte en ny purremail 23. februar og kopierte da inn Siv Meisingseth som er pressetalskvinne for Norges Bank og mailadressen central.bank@norges-bank.no som visstnok skulle være mailadressen til Yngve Slyngstad. Hørte fremdeles ingenting og sendte så en ny purremail 3. mars, denne gangen kun til Siv Meisingseth. Fremdeles ikke noe svar, så ringte så Siv Meisingseth enten 9. eller 10. mars. Hun beklaget veldig og sa hun skulle purre. Fikk da til slutt svar fra Vegard Vik 10. mars.

Svaret var imidlertid svada og jeg sendte en ny mail til Vegard Vik med oppfølgingsspørsmål 10. mars. Har fremdeles ikke fått svar på denne mailen og sendte idag en purremail til Siv Meisingseth - det er dessverre det eneste som ser ut som om det fungerer.

Hele mailkorrespondansen finnes her. Mitt opprinnelige spørsmål er merket med gult, Vegard Vik sitt svar er merket med grønt, og mitt oppfølgingsspørsmål er merket meg gult. Kan dessverre ikke love veldig interessant lesning.

Leserinnlegg om oljefondet i Bloomberg Magazine

Bladet Bloomberg Markets hadde nylig en artikkel om oljefondet der de blant annet intervjuet sjefen for fondet, Yngve Slyngstad. Artikkelen er interessant, men belyste ikke nok, etter min mening, de dårlige resultatene til fondet. Skrev derfor et leserinnlegg som trakk frem de begredelige resultatene (7. innlegg fra toppen, søk etter "Norway" på siden).

Finansnæringen ønsker fremdeles å kalle selgere for rådgivere

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) har sendt inn en høringsuttalelse om en rapport som Finansdepartementet har på høring. Høringsuttalelsen finnes her, sammen med andre uttalelser.

Rapporten som er på høring ("Rapport om konkurransen og effektiviteten i markedet for verdipapirfond og andre spareprodukter") er utarbeidet av Kredittilsynet og diskuterer blant annet det uheldige i at mange som opererer innenfor det som kalles "investeringsrådgivningsbransjen" faktisk er selgere og ikke rådgivere. Disse "rådgiverne", enten de opererer i banker som DnB NOR eller spesialiserte selskaper som Acta, har brakt økonomisk misère til de tusener hjem gjennom sitt råsalg av blant annet strukturerte produkter.

Tilsynet er opptatt av at det er misvisende å kalle noen for rådgiver all den tid de lever av provisjoner som i hovedregel faktisk gir dem diametralt motsatte insentiver enn de som mottar "rådene". "Rådgiverne" har stort sett vært fokusert på å selge dyre produkter som gir høye provisjoner, mens kundene stort sett vil være interessert i rimelige produkter som gir en høyere forventet avkastning. Tilsynet mener det er uheldig å kalle selgere for rådgivere da det kan inngi en falsk og uberettiget tillit som kan benyttes til å lure kunder inn i avtaler som ikke er i deres interesse.

Alt dette burde være uproblematisk og ukontroversielt. Og FNH, som representerer en bransje som til de grader har bæsja på leggen, burde være opptatt av å rydde opp og sørge for at skandaler som den vi har sett med strukturerte produkter (og finanskrisen) ikke gjentar seg.

Men hva gjør FNH? De setter seg skikkelig på bakbena og argumenterer alt de makter for at bransjens selgere fortsatt skal få lov til å kalle seg rådgivere. Deres argumenter overbeviser ikke meg, og forhåpentligvis ikke Finansdepartementet, og deres kommentar om at det ikke er noen som klager på bruk av titler som kunderådgivere i klesbutikker blir nesten komisk.

FNH trekker frem at bransjen jobber hardt og intensivt med en egen autorisasjonsordning for rådgivere som forhåpentligvis vil løse mange av problemene i bransjen. Arbeidet med denne ordningen inngir ikke tillit når FNH samtidig argumenterer for at de skal få lov til å kalle selgere for rådgivere.

En bransjeorganisert autorisasjonsordning vil alltid være en viss grad av bukken og havresekken. Investeringsrådgivningsbransjen har gjennom de siste årene vist at de til de grader er en bukk som ikke kan stoles på til å passe på havresekken. Det er derfor grunn til at en bransjeorganisert autorisasjonsordning ikke vil være i kundenes interesse. At noen får lov til å gå rundt å kalle seg "autorisert" vil være egnet til å inngi tillit - en tillit som neppe er fortjent - og som kan utnyttes til å lure kunden inn i lite gunstige avtaler.

Kredittilsynet har tidligere uttalt at de er positive til bransjens egen autorisasjonsordning. Tilsynet burde skifte standpunkt og motarbeide dette initiativet da det nå fremkommer tydelige indikasjoner på at tiltaket kun er et fordekt forsøk på å få en tillatelse til å fortsette med de uheldige insentivstrukturer som gjennomsyrer bransjen. Hvis noen skal få lov til å gå rundt og kalle seg "autoriserte rådgivere" bare fordi de har gjennomført noen kurs i regi av bransjen selv, ville det være egnet til å skape en ufortjent tillit hos kundene. Det vil kunne føre til en gjentagelse av skandaler som den vi har sett med strukturerte produkter.

Men det er kanskje det denne bransjen vil? De tjente jo godt på den forrige skandalen.

Addendum
Har forøvrig skrevet en høringsuttalelse til Finansdepartementet om Kredittilsynets rapport. Høringsuttalelsen finnes her.

Tull at Halvorsen ikke visste om lønnsnivået i oljefondet

Dagbladet har på forsiden sin i dag (og på på nettavisen) at Yngve Slyngstad, leder i oljefondet, i 2008 tjente 11 millioner kroner, i samme år som oljefondet i de tre første kvartalene leverte en gedigen mindreavkastning:

http://www.dagbladet.no/2009/02/27/nyheter/innenriks/finanskrisen/5060872/

Kristin Halvorsen påberoper seg uvitenhet om lønnsnivåene i oljefondet. Dette er nærmest beviselig feil. Som tidligere blogget om på denne siden, så har stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter stilt skriftlig spørsmål til Kristin Halvorsen om både den aktive forvaltningen som oljefondet driver med og lønnsnivået i fondet. Link til spørsmålet som refererer at oljefondets 86 forvaltere i 2007 i snitt tjente 1,6 millioner kroner finnes her (se begrunnelsen til spørsmålet). Når snittlønnen er på 1,6 millioner kroner, skal det ikke veldig mye fantasi til for å forstå at sjefen i fondet tjener mangfoldige millioner. I et oppfølgingsspørsmål spurte Hagesæter spesifikt om Halvorsen kunne opplyse om hvor mange av fondets ansatte som tjente mer enn statsministeren. Som blogget om tidligere, unnlot finansministeren å svare på dette spørsmålet.

Kristin Halvorsen kan med andre ord vanskelig påberope seg uvitenhet om lønnsnivået i oljefondet. Hun kan imidlertid påberope seg at hun ble tipset om det, men ikke gadd undersøke nærmere. Videre kan hun påberope seg å neppe skjønne hvordan insentivsystemene i oljefondet fungerer fullt ut. Det kan antageligvis også sies om Hovedstyret i Norges Bank, som faktisk er de som er ansvarlige for insentivstrukturene i fondet. Ta en titt her og se på sammensetningen av Hovedstyret i Norges Bank:

http://www.norges-bank.no/templates/article____12108.aspx

Hvor mange av de som sitter i styret har spesialkompetanse på kapitalforvaltning? Ingen. Faktum er at hovedstyret primært er satt sammen av personer som har greie på rentepolitikk. NBIM (oljefondet) ble av historiske årsaker ble lagt under Norges Bank er da det ble opprettet. Nå er oljefondet et av verdens største fond, og det er kan virke som om hovedstyret nærmest ser det som en bijobb å være styret for dette fondet (i tillegg til å sette renten).

Det er grunn til å anta at mangelen på et kompetent styre for oljefondet er en medvirkende årsak til at fondet har fått et insentivsystem som rett ut sagt ikke er til det beste for investorene i fondet (norske borgere), men som derimot er veldig lukrative for fondets ansatte.

Trist som faen.

Nok et ikke-svar fra Kristin Halvorsen - og hvor mange i oljefondet tjener egentlig mer enn statsministeren?

Jeg har tidligere skrevet om spørsmålet som Stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter stilte finansminister Kristin Halvorsen om oljefondet. Spørsmålet gikk på om Halvorsen kunne fremlegge noe vitenskapelig belegg for valget av aktiv forvaltning av fondet. Det kunne hun ikke. Spørsmål og svar finnes i tidligere blogginnlegg som finnes her.

Gjermund Hagesæter sendte så et oppfølgingsspørsmål der han ba finansministeren redegjøre for hvor mange i oljefondet som tjente mer enn statsministeren i 2007 og 2008. Spørsmålet og svar finnes her. En mer lesevennlig versjon finnes her.

Nok en gang unnlater finansministeren å svare på spørsmålet. Etter mye snikk-snakk, nøyer hun seg med å si at "Norges Bank har ikke opplyst om hvor mange som tjener mer enn statsministeren". Jeg vil anta at Norges Bank, på linje med de fleste foretak her i landet, har god oversikt over hva de betaler i lønn til sine ansatte. Lønnen til statsministeren er videre enn offentlig kjent størrelse (1 191 00 kroner i 2007 og 1 266 000 kroner i 2008, se her). Det er følgelig fullt mulig for Norges Bank å telle opp hvor mange av sine ansatte som i 2007 og 2008 tjente mer enn statsministeren. Når finansministeren skriver at Norges Bank ikke har opplyst om hvor mange av dens ansatte som tjener mer enn Jens, betyr det følgelig at Kristin Halvorsen ikke engang har giddet å spørre.

Når man som finansminister får et skriftlig spørsmål fra en stortingsrepresentant som det burde være raskt og enkelt å svare på, så er det etter min mening ganske slapt av ministeren å ikke engang henvende seg til rett etat (Norges Bank) og ber de fremlegge den etterspurte informasjonen.

Vel, når ikke fjellet vil komme til Ivan, så må vel Ivan gå til fjellet. Hvor mange av de ansatte i oljefondet tjener så mer enn statsministeren? Mine beregninger viser at det i 2007 var et ca 50 ansatte i fondet som fikk mer i lønningsposen enn Jens. Jeg har bare gjort beregninger for 2007, og ettersom datamaterialet er noe tynt, er det ikke mulig å gi eksakte tall.

Hvordan har jeg gjort beregningene? Oljefondets årsrapport for 2007, som finnes her, inneholder en del data som gjør at en kan gjøre noen estimater. På side 60 oppgis en del detaljer om lønnsforholdene i fondet. Det fremgår at det er 86 ansatte i investeringsavdelingene. Det er først og fremst disse som kan ventes å potensielt kunne tjene mer enn statsministeren. (Det fremgår av samme boks på side 60 at de øvrige ansatte i snitt tjente ca 670 000 kroner, ikke verst, men en god del mindre enn Jens). Total fastlønn til de som jobber i investeringsavdelingene var 70,2 MNOK. Gjennomsnittlig fastlønn til hver av disse var da ca 816 000 kroner.

I tillegg til fastlønn ble det utdelt totalt 67,7 MNOK i bonuser til de ansatte i investeringsavdelingene. Med en fastlønn på drøye 800 000 kroner, hvilket er i underkant av 400 000 kroner mindre enn statsministeren, vil disse ansatte tjene mer enn statsministeren om de får omlag 400 000 kroner eller mer i bonus.

Hvor mange av forvalterne tjente så mer enn dette i bonus? Årsrapporten oppgir, fortsatt på side, at total ramme for bonuser var på 159,3 MNOK, hvilket utgjør ca 1,85 MNOK per ansatt. For å tjene mer enn Jens trenger altså en forvalter å få utbetalt ca 20% av maksimal bonus. I årsrapporten, fremdeles på side 60, oppgis at 54% av forvalterne, til sammen 46 personer, fikk utbetalt 25% av maks bonus eller mer. Disse kan vi altså være temmelig sikre på at tjente mer enn Jens.

Vi antar videre at en liten håndfull (4 personer) av de som fikk bonus under 25% av maks også fikk tilstrekkelig bonus til å tjene mer enn Jens. Og vi antar til slutt at også en liten håndfull (4 personer) av lederne i øvrige avdelinger (dvs avdelingene som ikke driver selve forvaltningen) også tjente mer enn Jens. Og til slutt oppgis det i rapporten at fondets leder, som da var Knut Kjær, tjente 3,2 MNOK i 2007. Til sammen er det da følgelig antageligvis ca 55 personer i oljefondet som tjente mer enn Jens Stoltenberg i 2007. Det kan vanskelig være mindre enn 46.

Beregningen er ikke nøyaktig og basert på et par antagelser som neppe er helt korrekte. Men som et estimat tror jeg ikke et anslag på rundt 50 personer er veldig langt fra sannheten. Merk at dette anslaget ikke inkluderer honorarer og bonuser til fondets eksterne forvaltere. Det er grunn til å tro at også disse tjener godt på forvaltningen av Norges oljeformue.

Så, fikk disse ca 50 ansatte i oljefondet lønn som fortjent? Tar en i betraktning følgende:

• Fondet som helhet leverte i 2007 en mindreavkastning på 0,22% i forhold til den indeksen fondet måles mot. 0,22% når fondets verdi var i størrelsesorden 2 000 milliarder kroner utgjør ca 4 milliarder kroner. Oljefondets forvaltere presterte med andre ord å søle bort 4 milliarder kroner på vegne av det norske samfunnet i 2007.
• Omtrent all akademisk forskning på området viser at det forvalterne prøver å gjøre, å "slå markedet" er så godt som umulig. Faktisk viser forskning at aper kan gjøre en vel så god jobb som aktive forvaltere. Fordelen med aper er at de kan betales med peanuts.

er det god grunn til å påstå at disse forvalterne sitter på et vanvittig sugerør inn i statskassen uten å bidra med noen verdens ting. Har ikke Norge bedre ting å bruke pengene på enn å subsidiere allerede overbetalte forvaltere?

I løpet av de første tre kvartalene i 2008 har forvalterne i oljefondet klart å søle bort ytterligere 50 milliarder kroner av fellesskapets formue. Tall for 4. kvartal er enda ikke offentliggjort. Det blir interessant å se hvor mye bonus oljefondet deler ut til sine ansatte for så sørgelige resultater.

Kristin Halvorsen unnlater å svare om Oljefondet

Stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter har i samarbeid med undertegnede sendt et skriftlig spørsmål om forvaltningen av oljefondet til finansminister Kristin Halvorsen. Spørsmålet og svaret kan finnes her:

http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=42264

(En mer lesevennlig versjon av svaret finnes her.)

Spørsmålet er kort fortalt om Kristin Halvorsen kan fremlegge noen vitenskapelige bevis for at den typen forvaltning som oljefondet driver med i dag er verdiskapende. Som tidligere diskutert i denne bloggen, er akademia overraskende samstemte om at den typen aktiv forvaltning oljefondet og mange andre driver med ikke er verdiskapende. Dessuten pådrar fondet seg, etter all sannsynlighet, en ekstra risiko som det norske folk verken er tjent med eller ønsker. For mer diskusjon om oljefondets begredelige resultater se tidligere blogginnlegg som også viser til et innlegg som Egil Matsen (NTNU) og undertegnede hadde i Dagens Næringsliv.

Svaret fra Kristin Halvorsen er kort fortalt et "ikke-svar". Hun svarer rett og slett ikke på spørsmålet. Det er kanskje ikke så rart, ettersom om svaret ville vært "Nei, Finansdepartementet kan ikke vise til noen akademisk litteratur som understøtter valget om en aktiv forvaltning av oljefondet".

Istedenfor å svare på spørsmålet kommer Kristin med en rekke irrelevante påstander, som feks at "Analyser av resultatet i andre store fond internasjonalt viser at en ramme for aktiv forvaltning er i tråd med internasjonal praksis" (liker vi ikke å være best i Norge? hvorfor er det plutselig attraktivt å være internasjonal middelhavsfarer?).

Halvorsen kommer også med en rekke argumenter som tilsynelatende skal støtte den valgte aktive strategien. Finansministerens argumenter er som følger, med mine kommentarer i fet kursiv:

• Det er om lag 7 000 aksjer og 10 000 obligasjoner i referanseporteføljen. Sammensetningen av referanseporteføljen endres kontinuerlig. Det er ikke mulig for forvalter å sette sammen en faktisk portefølje som til enhver tid er identisk med referanseporteføljen. Ingen indeksfond vil kunne følge sin referanseindeks fullt ut og alle indeksfond må således takle denne utfordringen, uten at man behøver å gå over til en aktiv forvaltningsstrategi av den grunn.
• Det vil være behov for å avvike fra referanseporteføljens sammensetning når det er vanskelig å få tak i enkeltpapirer som inngår i indeks. En må da bruke rammen for avvik for å investere i andre papirer som gir tilnærmet den samme eksponeringen som indeks. Dette er også et "problem" som andre indeksforvaltere møter på, uten at det synes å hindre de i å drive med passiv indeksforvaltning. At ikke alle verdipapirer er like enkelt å få tak er med andre ord ikke noe argument for aktiv forvaltning.
• Forvalter bør ha den nødvendige fleksibilitet til å foreta en avveining mellom hensynet til kostnadseffektivitet og hensynet til å påføre fondet en viss relativ volatilitet. Jeg er enig i at forvalter må ha en viss fleksibilitet til å avvike fra indeksen med den hensikt å holde kostnadene nede. Men det er jo det motsatte som skjer idag: fondet pådrar seg ekstra kostnader gjennom den aktive forvaltningen med den hensikt å slå markedet (ikke holde kostnadene nede).
• Forvalter bør ha mulighet til å utnytte ”svakheter” ved måten indeksen er konstruert på. Slike strategier kalles ”enhanced indexation” og har en høy sannsynlighet for å gi positive avkastningsbidrag. Må innrømme at jeg ikke hadde hørt om "enhanced indexation" før, men etter å ha lest meg opp på det kan jeg ikke helt se at "enhanced indexation" har mye å gjøre med å "utnytte svakheter ved måten indeksen er konstruert på". Og, uansett, hvis denne strategien har "høy sannsynlighet for å gi positive avkastningsbidrag", hvorfor har oljefondet da likevel klart å levere dårligere resultater enn benchmarken de måles mot?
• Forvalter bør ha mulighet til å investere i enkeltpapirer i markeder som det av ulike årsaker ikke er hensiktsmessig å inkludere i referanseporteføljen fordi markedet som helhet ikke tilfredsstiller de minimumskrav som stilles til verdsettelse, avkastningsmåling og styring og kontroll av ulike risiki. Hvorfor er dette så viktig? Har det virkelig noe å si for det norske folk at 0,1 promille av fondet blir investert i en aksje i Tunisia eller på Fiji? Slike minimale investeringer vil jo ikke ha noen nevneverdig betydning for avkastningen, og er antageligvis relativt kostbare å gjennomføre (med tanke på kurtasjer, bid-ask-spread, osv). Slike avvik høres ut som om de er viktigere for en forvalter, som via slike plasseringer muligens kan klare å oppnå en ikke-risikojustert meravkastning som gir han krav på bonus, enn for det norske folk.

I tillegg til å unnlate å svare på spørsmålet er Kristin Halvorsen også sleip. Gjennom sin argumentasjon gir hun inntrykk av at en passiv indeksforvaltning av oljefondet ikke går an. Det ironiske er jo at oljefondet selv i sin årsrapport sammenligner egne resultater med de resultatene som kunne vært oppnådd ved en passiv forvaltning. På side 19 i fondets årsrapport for 2007 står det:

"The fund could have been managed passively, with a portfolio kept extremely close to the benchmark at all times. Instead, Norges Bank has chosen to engage in active management."

(Det står så i den følgende setningen at "Costs [of active management] are higher [than for passive management], but so are the expected returns". Hvor de har påstanden om at aktiv forvaltning gir høyere forventet avkastning enn passiv forvaltning fra, vet jeg ikke. Den går jo på tvers av det meste av den akademiske forskningen på området. Jeg har sendt en mail til fondet og spurt om belegg for denne påstanden..)

En passiv investeringsstrategi er med andre ord fullt mulig, men Finansdepartementet har godkjent en mer kostbar aktiv strategi. Å forsøke å gi inntrykk av noe annet blir villedende.

Gjermund Hagesæter har, i god FrP-ånd (og i samarbeid med undertegnede), stilt Kristin Halvorsen et oppfølgingsspørsmål. Spørsmålet lyder som følger:

"Viser til svar på spørsmål nr. 542 der finansministeren ikke kunne legge frem dokumentasjon som beviser at den aktive forvaltningen av oljefondet er verdiskapende. På bakgrunn av dette svaret ønsker undertegnende å få svar på følgende spørsmål: Kan finansministeren opplyse hvor mange av NBIMs ansatte som i 2007 og i 2008 tjente mer enn statsministeren, samt gjøre rede for hvorfor det er nødvendig å betale disse forvalterne så godt?"

og kan forøvrig finnes her. Oppdatering kommer når Halvorsen svarer (eller unnlater å svare) på spørsmålet.