søndag 7. september 2008

Svar til Sjursens innlegg

Mandag i uken som gikk trykket Dagens Næringsliv mitt tilsvar til Sjursens innlegg i samme avis i august.

Av plasshensyn var det et par påstander i Sjursens innlegg som ikke ble besvart, men som likevel fortjener å bli kommentert.

Sjursen viser til at også institusjonelle investorer velger aksjefond og at 80 % av midlene som Holbergfondene forvalter er fra institusjonelle investorer. Sjursen spør retorisk om også de institusjonelle investorene blir lurt av fondsforvaltere. Det er et godt spørsmål som fortjener et skikkelig svar. At det stilles retorisk av Sjursen illustrerer nok en gang den typen billige triks aktive forvaltere bruker i sin markedsføring.

Blir så også institusjonelle investorer lurt? Svaret er "nei" eller "kanskje litt". Grunnen til dette er at institusjonelle investorer møter et helt annet kostnadsnivå når de investerer i aktivt forvaltede aksjefond enn det private investorer gjør. Som det fremgår av Holbergfondenes egne hjemmesider (se her) synker tegningsprovisjonen med innskuddets størrelse. En privat investor som investerer mindre enn 500 000 kroner i Holberg Norge eller Holberg Norden betaler hele 3 % i tegningsprovisjon, mens en investor som tegner seg for over 50 millioner kroner slipper å betale tegningsprovisjon. Småbeløpene er det selvfølgelig privatpersoner som tegner seg for, mens de som tegner seg for 50 millioner kroner eller mer i hovedsak vil være institusjonelle investorer. Institusjonelle investorer betaler følgelig langt mindre i tegningshonorarer enn det private investorer vil gjøre.

Er dette hele bildet? Mest sannsynlig ikke. Det er all grunn til å tro at en institusjonell investor som bringer 50 millioner kroner til bordet også har gode kort på hånden i forhold til å forhandle ned det årlige forvaltningshonoraret.

Med andre ord: avhengig av det honorarnivået institusjonelle kunder møter, blir de enten ikke lurt i det hele tatt (dersom størrelsen på honorarer er på linje med det de hadde måttet betale ved passive investeringer i ETFs eller indeksfond) eller de blir "litt" lurt (dersom de betaler honorarer som i sum er høyere enn det de hadde måtte betale i ETFs eller indeksfond).

Sjursen er heller ikke fornøyd med at jeg trekker frem at hans lønn i 2006 var på over 5 millioner kroner. La meg være den første til å si at jeg overhodet ikke har noe imot at folk tjener 5 millioner eller mer. Mange av de som tjener best her i landet er de som også bidrar mest til verdiskapningen i samfunnet, betaler mest skatt og gjennom sine bedrifter opprettholder arbeidsplasser. Det er også riktig at lønningene til de som jobber i fond som Holbergfondene, Odin og Skagenfondene egentlig er litt på siden av debatten. Det som er problemet med denne typen fond er ikke i seg selv lønningene til de som jobber der; problemet er kostnadene forbundet med å investere i disse fondene. Høye kostnader fører til mindreavkastning for investorene og er således noe som så langt som mulig burde unngås.

Så, finner man et fond hvor kostnadene er veldig lave og lønningene er høye, så er det ingen grunn til ikke å investere i dette fondet. Men hva går kostnadene til i et fond? Primært er det selvfølgelig lønninger til de ansatte. Følgelig vil det være en sammenheng mellom lønns- og kostnadsnivået i et fond. Og følgelig er også lønnsnivået i et fond interessant for en investor som vurderer å investere i det.

Uavhengig av dette mener jeg også at et veldig høyt lønnsnivå i en bransje som ikke tilfører samfunnet noe merverdi er en perversitet som det ikke kan skade å påpeke. For samfunnet som helhet vil det være betydelig gevinst om de milliardene som brukes på disse fondene heller hadde blitt brukt på å bedre skoler, helsevesen, veier eller andre ting.

Kom forresten over en interessant artikkel i Wall Street Journal. Ifølge artikkelen er det stadig flere finansielle rådgivere som anbefaler ETFs. I Norge finnes det forsvinnende få uavhengige rådgivere som kan hjelpe folk med deres pengeplasseringer. De fleste såkalte rådgivere tilhører banker, fond eller lignende og er således alltid bankens eller fondets agent heller enn investorens. At disse ikke anbefaler sine kunder å investere i ETFs eller indeksfond bør ikke komme som noen overraskelse. En "rådgiver" i DnB NOR vil anbefale DnB NOR-fond som sjelden vil være en god deal for kunden.

I tillegg finnes selvfølgelig andre "rådgivere" som for eksempel Acta og Oslo Finans, som lever av kick-backs fra fondene de pusher. Deres insentivstrukturer vil generelt føre dem til å selge dyre fond hvor de får en stor andel av honorarene via kick-backs. Sjelden en god idé for kundene.

Mangelen på skikkelige, uavhengige, investeringsrådgivere i Norge er et problem som hindrer fremgangen til lavkostfond som ETFs og indeksfond. Myndighetene burde jobbe mer aktivt for å skape grunnlag for en uavhengig investeringsrådgivningsbransje i Norge. Men, med staten som største eier i det selskapet som antageligvis profitterer mest på dagens situasjon, DnB NOR, er det ikke sikkert staten har lyst til å gripe fatt i saken...

4 kommentarer:

Sverre vil til utlandet sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Sverre vil til utlandet sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Sverre vil til utlandet sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.