Norges Bank nekter å offentliggjøre lønn og bonuser til ledergruppen i oljefondet

Som nevnt i denne bloggposten, sendte jeg for en drøy uke siden noen spørsmål til Norges Bank angående årsrapporten til oljefondet. Ett av spørsmålene var om Norges Bank ville offentliggjøre lønns- og bonusutbetalinger til ledergruppen i fondet, slik regnskapsloven krever at store foretak gjør.

Jeg har nå fått svar fra Norges Bank, som i en mail skriver:

"Norges Bank offentliggjør lønningene i sin ledergruppe i årsberetningen for 2009. NBIM er ikke en egen juridisk enhet. All informasjon om kompensasjon her er derfor å betrakte som meroffentlighet i forhold til regnskapslovens krav. Antall ansatte var 249 ved utgangen av 2009, jf. årsrapporten side 54-55."

Som nevnt i blogginnlegget lenket til over, så har Norges Bank gått til det eksepsjonelt uvanlige skrittet å rapportere "avtalt fastlønn for 2010" i sin årsrapport for 2009. Norges Bank har altså ikke offentliggjort hva ledergruppen i oljefondet faktisk fikk utbetalt i 2009. Mailen til Norges Bank kan med andre ord leses som følger: "Nei, vi vil ikke offentliggjøre hva vi faktisk betalte til ledergruppen i oljefondet i 2009."

Begrunnelsen Norges Bank benytter er også urovekkende. Det stemmer at NBIM (avdelingen i Norges Bank som forvalter oljefondet) ikke er en egen juridisk enhet og, ifølge de slappe reglene som er fastsatt av Finansdepartementet, ikke er regnskapspliktig i henhold til regnskapsloven. For å overholde regelverket departementet har fastsatt, kunne NBIM derfor trolig ha sluppet unna med en enda tynnere rapport enn den de faktisk har levert.

Problemet er imidlertid at Norges Bank ønsker å fremstå som transparente og gir uttrykk for at de ønsker å gjøre noe mer enn det minimumskravene fastsatt av departemenetet forlanger. I noteopplysningene i regnskapet står følgende:

"Norges Bank er underlagt lov om Norges Bank og pengevesenet, og er ikke pålagt å følge norsk regnskapslovgivning. Regnskapet er likevel, med enkelte unntak, utarbeidet i samsvar med regnskapsloven 1998 og god regnskapsskikk i Norge. Avvikene er i all hovedsak begrunnet ut fra sentralbankspesifikke forhold." (min utheving)

Norges Bank kan ikke på den ene siden hevde at de avlegger regnskapet i henhold til regnskapsloven og på den andre siden si at de ikke gjør det fordi de ikke er en juridisk enhet. Enten er noteopplysningen i oljefondets regnskap feil, eller så må Norges Bank faktisk finne seg i å offentliggjøre lønningene til ledergruppen i 2009.

Å konsistent følge anerkjente prinsipper i regnskap er viktig for at brukerne av regnskapet skal få tillit til at tallene som offentliggjøres faktisk er riktige. Underlige krumspring, som å offentliggjøre forventet fastlønn i kommende år, og gjemme seg bak at man ikke er lovpålagt å følge regnskapsloven, inngir svært liten tillit. Hva Norges Bank ønsker å skjule vet jeg ikke, men det må åpenbart være noe, når de er villig til å ty til denne typen midler for å unngå offentlighetens lys.

Jeg har tidligere skrevet om den skremmende mangelen på relevant kapitalforvaltningskompetanse i hovedstyret i Norges Bank. Denne saken viser at hovedstyret også har problemer med å levere fra seg et skikkelig regnskap. Vi får krysse fingrene og håpe at kompetansen er bedre når det gjelder pengepolitikk og rentesetting.

Visesentralbanksjefen hevder oljefondet ikke er belånt. Bommer med 100 milliarder (OPPDATERT)

Jeg har nå fått svar fra Norges Bank på spørsmål sendt til Jan Qvigstad om hans uttalelse om at oljefondet ikke er belånt. Svaret er limt inn nederst i bloggposten.

Jeg har tidligere kommentert mangelen på relevant kapitalforvaltningskompetanse i hovedstyret i Norges Bank. Visesentralbanksjef Jan Qvigstad, som også er nestleder i hovedstyret, avdekket i dag i et foredrag han holdt på BI at han virkelig ikke har helt kontroll på oljefondets gjøren og laden.

Qvigstad hevdet i foredraget at "oljefondet har ganske stor grad av risikokapasitet fordi vi ikke er belånt". Hvor Qvigstad har fått ideen om at oljefondet ikke er belånt fra, vet jeg ikke. Han kan åpenbart ikke ha tatt seg tid til å lese fondets årsrapport (side 33), som gir et ganske annet bilde:

Som figuren viser, har oljefondet til tider hatt en svært høy grad av belåning. Norges Bank har fremdeles ikke svart på spørsmål om hvordan brutto og netto belåning beregnes, men netto belåning har på det meste trolig vært over 400 milliarder kroner. Brutto belåning har på det meste trolig vært ca 2 000 milliarder kroner. Ved utgangen av 2009 var brutto og netto belåning "bare" rundt ca 100 milliarder kroner. Uansett: oljefondet har vært, og er, belånt.

Qvigstads uttalelse kan ses 27 minutter og 15 sekunder inn i opptaket av foredraget som finnes her.

Jeg har forøvrig sendt mail til Qvigstad og spurt hvordan hans uttalelse henger sammen med figuren over. Svar postes her når (hvis?) det kommer. Jeg venter forøvrig fremdeles på svar på spørsmål tidligere stilt til Norges Bank.

Svar fra Norges Bank

Jeg har nå fått svar på mailen jeg sendte til Jan Qvigstad. Norges Banks sier, via kommunikasjonsmedarbeider Øystein Sjølie:

"Visesentralbanksjefens bemerkning om at fondet ikke er belånt må henføres til at han sammenlignet SPU med andre investorer. SPU kan være langsiktig, blant annet fordi fondets kortsiktige forpliktelser er så beskjedne i forhold til størrelsen på fondet. Som du sikkert er klar over, er det mange andre investorer som har betydelig større kortsiktige forpliktelser, noe som kan påvirke investeringsmulighetene deres negativt. Som du ganske riktig påpeker, er SPU belånt, men omfanget er svært beskjedent. Som de fremgår av figuren, var netto belåning på under 5 prosent av fondskapitalen ved utgangen av 2009. Qvigstad er klar over dette forholdet.

Mvh
Øystein Sjølie"

Formuleringen "Qvigstad er klar over dette forholdet" får meg til å tro at han nå er, men ikke var, klar over dette forholdet. Qvigstad er nestleder i styret som har ansvaret for et av verdens største fond. Som tidligere påpekt, er jeg dessverre ikke overbevist om at forvaltningen av fondet er i de beste hender.

Oppdatert: Spørsmål til Norges Bank (4 besvart, 4 ubesvart)

Oppdatering: jeg har nå fått svar fra Norges Bank på spørsmål 1, 2, 4 og 8 under.

Jeg kommenterte i en bloggpost på søndag oljefondets resultater for 2009. Jeg har nå sett litt nærmere på rapporten og det har gitt opphav til noen spørsmål jeg har oversendt Norges Bank i en mail. Følgende spørsmål er stilt til banken:

Spørsmål 1: I note 0 om regnskapsprinsipper i årsrapporten (side74) står det at regnskapet er utarbeidet i henhold til regnskapsloven, med noen unntak primært knyttet til sentralbankspesifikke forhold. En gjennomgang av regnskapslovens notekrav til store foretak viser imidlertid at disse ikke følges også innen områder som vanskelig kan klassifiseres som sentralbankspesifikke. Blant annet er ikke regnskapsloven krav til informasjon om følgende oppfylt:

• Lønnskostnader (§7-11)
• Antall ansatte (§7-30)
• Ytelser til ledende personer (§7-31)
• Ytelser til ledende personer i store foretak (7-31b)

Antall ansatte i Norges Banks kapitalforvaltningsdivisjon og kompensasjon til disse kan vanskelig anses som sentralbankspesifikke forhold. Kan Norges Bank, i henhold til regnskapsloven og egne regnskapsprinsipper, offentliggjøre disse noteopplysningene?

Kommentar: Ingen kommentar er vel egentlig nødvendig her. Som tidligere nevnt er oljefondets rapportering på dette området en parodi. Norges Bank er ikke underlagt regnskapsloven, men når de hevder å følge prinsippene i denne loven, så må de også offentliggjøre skikkelig informasjon om kompensasjon til ledende ansatte. Jeg tipper ordentlig rapportering på dette området er egnet til å skape overskrifter, og at det er derfor Norges Bank virkelig drar beina etter seg på dette området.

Svar fra Norges Bank: Norges Banks (ikke)-svar på dette spørsmålet er gjengitt og kommentert i dette blogginnlegget.

Spørsmål 2: I note 9 på (side 84) i årsrapporten angis en range for verdien til investeringer som er klassifisert i verdsettelseskategori 3 ("Modellpriser med større usikkerhet rundt fastsettelsen av virkelig verdi"). Kan Norges Bank offentliggjøre en tilsvarende range for verdien til investeringer klassifisert i verdsettelseskategori 2 ("Modellprising med observerbare datapunkter")?

Kommentar: Ved utgangen av 2009 hadde oljefondet investeringer for over 550 milliarder kroner som var verdsatt med andre metoder enn markedspris. Disse investeringene er delt opp i to kategorier: kategori 2 hvor det er noe usikkerhet knyttet til virkelig verdi, og kategori 3 hvor det er større usikkerhet knyttet til virkelig verdi. Det er positivt at Norges Bank nå for første gang har angitt en range for den virkelige verdien av investeringene i kategori 3. (Jeg noterer forøvrig, med en smule tilfredshet, at dette er i tråd med forslag fremmet i denne høringsuttalelse fra undertegnede. Det relevante avsnittet er midt på side 3 i uttalelsen.)

Det er imidlertid "bare" investeringer for omlag 30 milliarder i kategori 3. Investeringer til en estimert verdi på over 500 milliarder kroner er imidlertid klassifisert som kategori 2. Usikkerheten i denne kategorien er følgelig minst like interessant som usikkerheten knyttet til kategori 3.

Svar fra Norges Bank:

"Du spør om vi vil offentliggjøre et intervall for kategori 2 i note 9 til årsrapporten for 2009.

Vårt svar er at vi ikke har hatt behov for å lage noe slikt intervall. Prisingen på papirene i denne kategorien er langt sikrere enn på papirene i kategori 3. I tillegg er diversifiseringseffekten større. Total usikkerhet for verdien i denne kategorien blir dermed relativt liten.

Øystein Sjølie
Communication Advisor
NBIM"

Kommentar: I årsrapporten anslår Norges Bank usikkerheten i prisingen av verdipapirene i kategori 3 til ca 10%. På bakgrunn av dette og noe reduksjon i den totale usikkerheten på grunn av diversifisering, anslår Norges Bank i årsrapporten at usikkerheten knyttet til prisingen av verdipapirene i kategori 3 er 2-3 milliarder kroner. Hvis vi antar at usikkerheten i kategori 2 er 3% (under en tredjedel av usikkerheten i kategori 3) og at diversifiseringshensyn gjør at denne usikkerheten reduseres til 2% når en ser på alle verdipapirene i kategori 2 samlet, er den totale usikkerheten i verdien av papirene i kategori 2 ca 10 milliarder kroner. Totalt er følgelig usikkerheten i prisingen av verdipapirene i kategori 2 og 3 ca 12 milliarder kroner. Den samlede meravkastningen Norges Bank har oppnådd i den aktive forvaltningen siden 1998 er 9 milliarder kroner (etter kostnader). Usikkerheten rundt den virkelige verdien til verdipapirene i oljefondets portefølje er altså større enn den samlede meravkastningen.

Når Stortinget skal behandle stortingsmeldingen om forvaltningen av oljefondet, så bør de være klar over at det er en ikke ubetydelig usikkerhet knyttet til den virkelige verdien av fondets eiendeler. Følgelig er det også en betydelig usikkerhet knyttet til Finansdepartementets påstand om at Norges Bank har generert en meravkastning på tilsammen 22 milliarder kroner (før kostnader på 13 mrd kroner). Trolig kunne den målte meravkastning vært null, om Norges Bank hadde vært noe mer konservative i sine verdivurderingsestimater.

Spørsmål 3: Er årsrapporten godkjent av hovedstyret i Norges Bank?

Kommentar: Jeg har ikke tidligere lagt merke til dette, men årsrapporten til oljefondet er kun signert av Slyngstad og Gjedrem, og ikke resten av hovedstyret i Norges Bank. Det vanlige, iallfall i aksjeselskaper, er at det er et samlet styre som avgir årsrapporten. Folketrygdfondets årsrapport er underskrevet av styret. Det er kanskje ingenting unaturlig i at hovedstyret ikke har signert rapporten, men det er uansett interessant å vite de har godkjent rapporten.

Spørsmål 4: Figur 7-4 i årsrapporten viser "Gross leverage" og "Net leverage". Hvordan defineres henholdsvis gross og net leverage? Og hvor mye var henholdsvis gross og net leverage målt i kroner på det meste i 2007?

Kommentar: Det er vanskelig å forstå hvor drøy belåningen i oljefondet har vært uten å vite hvordan Norges Bank har definert brutto og netto belåning.

Svar fra Norges Bank: jeg har limt inn Norges Banks svar på dette spørsmålet i en egen bloggpost som finnes her.

Spørsmål 5: Figur 9-4 i årsrapporten viser overlapp mellom den faktiske aksjeporteføljen og referanseindeksen for perioden 2004-09. Presentasjonen (side 27) holdt på pressekonferansen inneholdt en tilsvarende figur for både aksje og obligasjonsporteføljen, men for en kortere tidsperiode (2008-09). Kan Norges Bank offentliggjøre en tilsvarende graf for obligasjonsporteføljen for tidsperioden 2004-09?

Kommentar: Overlappen i obligasjonsporteføljen var lav i begynnelsen av 2008 og har deretter steget. Var overlappen enda mindre i årene før?

Spørsmål 6: En tabell på side 57 i årsrapporten angir "avtalt fastlønn for ledergruppen i NBIM for 2010". Kan Norges Bank offentliggjøre hva som faktisk ble utbetalt i samlet kompensasjon (fastlønn, bonuser, andre ytelser, osv) for ledergruppen i 2009?

Kommentar: Jeg kan ikke skjønne hvorfor Norges Bank ønsker å være banebrytende innenfor rapportering om kompensasjon og rapportere fremtidig kompensasjon. Det som hører hjemme i en årsrapport for 2009 er selvfølgelig kompensasjonen utbetalt i 2009.

Spørsmål 7: Tabell 9-1 i årsrapporten viser den faktiske obligasjonsporteføljen fordelt på kredittvurdering. Har Norges Bank tilgjengelig en tilsvarende tabell for referanseindeksen?

Kommentar: En slik oversikt vil gjøre det mulig å se om oljefondet systematisk har en renteportefølje med en anderledes kredittverdighet enn referanseporteføljen.

Spørsmål 8: Figur 9-2 i årsrapporten viser faktisk og forventet relativ volatilitet. En tilsvarende figur ble publisert i kvartalsrapporten for 1. kvartal 2009 (figur 5-4). Mens figuren fra 1. kvartalsrapporten 2009 viser at faktisk relativ volatilitet i Q1-09 lå relativt stabilt på ca 185 basispunkter, viser den samme figuren i årsrapporten et kraftig fall i den samme periode. Kan Norges Bank forklare hvorfor de to figurene, som begge viser faktisk relativ volatilitet for Q1-2009, ikke virker å rapportere like tall for dette kvartalet?

Kommentar: Er det bare meg, eller virker disse to grafene å angi forskjellig faktisk relativ volatilitet rundt første kvartal 2009? Jeg oppfordrer alle lesere til å studere de to grafene nøye rundt og gi beskjed om det bare er jeg som synes det er noe som ikke stemmer i de to grafene. For å hjelpe interesserte lesere med dette har jeg klippet ut de to figurene og limt de inn i en pdf-fil som kan lastes ned her.

Svar fra Norges Bank:

"Tallserien for faktisk relativ volatilitet bak figur 9-2 i årsrapporten for 2009 er beregnet med to metoder. En metode frem til og med 2008, en annen metode fra og med 2009, der vi benytter hyppigere frekvens på måltallet som gir bedre samsvar med forutsetningene for målingen av den forventede relative volatilitetsberegningen. I figur 5-4 i rapporten for 1. kvartal 2009, som omfattet tall til og med 1. kvartal i fjor, ble imidlertid den gamle metoden benyttet for hele perioden. Tallene for 1. kvartal i fjor er derfor forskjellige i de to figurene.

Mvh

Øystein Sjølie
Communication Advisor
NBIM"

Kommentar: I mailen innrømmer Norges Bank at de endret beregningsmetoden for den faktiske relative volatiliteten, uten å informere om det i rapporten. Samtidig vet vi at endringen fikk den rapporterte tidsserien til å se bedre ut for Norges Bank. Endring av beregningsmetode som ikke opplyses om og som får tallene til å se bedre ut? Det kaller jeg triksing med rapporteringen.

Finansdepartementet virker informert om at Norges Bank mer eller mindre regelmessig trikser med tallene Norges Bank rapporterer for oljefondet. I de nye reglene departementet har foreslått, som egentlig skulle gjeldt fra 1. januar 2010, heter det:

"§7-1.(4) Dersom strukturen i rapporteringsmåten for avkastning og risiko endres, skal det gis opplysninger om eventuelle effekter av dette. Det skal utarbeides proformatall i henhold til tidligere rapporteringsmåte i de påfølgende [fire] kvartalene."

At departementet tillater Norges Bank å fortsette med triksingen før de nye reglene er på plass, er, etter min mening, imidlertid forbausende. At Finansdepartementet ikke gjør noen imponerende jobb som eier av oljefondet er imidlertid ikke noe overraskende.

Innføring av regnskapsstandarden IFRS (som forhåpentligvis vil gjelde fra og med neste år for oljefondet) vil forhåpentligvis sørge for at det fra og med neste år går an å stole på regnskapene til oljefondet. Per idag er det dessverre, etter min mening, imidlertid så mye merkelig med regnskapene Norges Bank leverer om oljefondet at det meste av det de leverer må tas med en klype salt.

Ytterligere svar fra Norges Bank vil bli publisert når de kommer.

Oljefondets 2009-resultater: aktiv forvaltning over stokk og stein

Oljefondet, eller Statens pensjonsfonds utland (SPU), presenterte fredag sine 2009-resultater.

Jeg har enda ikke fått lest grundig gjennom hele rapporten, men etter en første skumming kan i det minste enkelte ting kommenteres.

Avkastning
Fremgangen i verdens aksjemarked og stabilisering av obligasjonsmarkedene førte til at oljefondet gjenvant mye av det tapte fra 2008. Den absolutte avkastningen ble på 25,6%, hvilket vi nordmenn naturligvis skal glede oss over.

Resultater i den aktive forvaltningen
Oljefondet leverte en meravkastning for 2009 på 4,1% målt i internasjonal valutakurv. På side 12 i presentasjonen vises meravkastningen for de to siste årene:

• 2008: -3,38%
• 2009: 4,10%

En tilfeldig leser kan fort få inntrykk av at oljefondet har gjort det bra om en ser de to årene under ett. Som tidligere skrevet om på denne bloggen har imidlertid Norges Bank byttet valutaen som avkastningen rapporteres i. Tidligere ble meravkastningen beregnet basert på avkastningen til referanseporteføljen og den faktiske porteføljen målt i NOK. I fjor gikk imidlertid Norges Bank over til å bruke "internasjonal valutakurv". Kort fortalt blir bildet over snudd på hodet om en måler på den "gamle" måten, dvs i NOK:

• 2008: -4,11%
• 2009: 3,52%

Og, om en måler pengevektet avkastning, dvs måler i kroner og ikke i prosent, så får en:

• 2008: -86 mrd NOK
• 2009: 86 mrd NOK

Kort fortalt: over de to årene har Norges Bank ikke levert noen meravkastning.

Jeg skrev etter Q3-2009-resultatene at oljefondet siden oppstart i sum hadde generert en meravkastning på 12 milliarder kroner før kostnader og ca 0 kroner etter kostnader. Q3-beregningen var ikke helt korrekt, finregning har vist at jeg var for generøs og at det riktige tallet etter kostnader var ca -3 milliarder kroner.

I Q4-2009 leverte fondet en meravkastning på ca 0,5%, hvilket tilsvarer ca 13 milliarder kroner. Fondet har i kvartalet akkumulert nesten en milliard ekstra i kostnader, slik at netto meravkastning i kvartalet var på ca 12 milliarder kroner. Netto meravkastning generert siden oppstart (1998) er nå med andre ord ca 9 milliarder kroner.

Som beskrevet helt nederst i denne bloggposten, er undertegnede av den oppfatning at indeksforvaltning vil gi en årlig meravkastning på ca 5 basispunkter. Mine beregninger viser at meravkastningen generert om oljefondet hadde blitt passivt indeksforvaltet siden oppstart, ville vært ca 6 milliarder kroner etter kostnader.

Tilhengere av aktiv forvaltning kan derfor glede seg over at oljefondet ved utgangen av 2009 har levert et resultat som trolig er marginalt bedre enn det som kunne forventes med passiv indeksforvaltning. Det må imidlertid undestrekes at det i denne sammenligningen ikke er foretatt noen justeringer for den ekstra risikoen oljefondet har tatt. Hadde det blitt gjort, hadde trolig passiv indeksforvaltning kommet ut på topp.

La det også være sagt at undertegnede ikke hadde vært noen tilhenger av aktiv forvaltning i oljefondet, selv om Norges Bank kunne vise til en betydelig større meravkastning. Når en skal velge mellom aktiv og passiv forvaltning, er ikke historiske resultater det mest avgjørende, men hva som er rimelig å forvente om fremtiden. Om et fond har hatt flaks noen år og generert meravkastning, så betyr ikke det at aktiv forvaltning fremover er noen god idé. Studie etter studie viser at passiv indeksforvaltning i snitt og over tid leverer bedre resultater enn aktiv forvaltning, og vitenskapelige studier er langt mer relevante å ta med i beslutningsunderlaget enn et enkelt fonds tilfeldige historiske resultater.

Rapportering etter GIPS-standarden: et viktig fremskritt
Oljefondet presenterte sammen med årsrapporten en avkastningsrapport som følger den internasjonale GIPS-standarden (Global Investment Performance Standards).

At oljefondet rapporterer etter GIPS er i tråd med forslag som Fremskrittspartiet og Høyre (det er også i tråd med undertegnedes høringsuttalelse ifm nye regler for forvaltningen av oljefondet) fremmet når stortingsmeldingen om forvaltningen av oljefondet i 2008 ble behandlet i Stortinget våren 2009. Av en eller annen merkelig grunn stemte regjeringspartiene mot dette forslaget, men det virker likevel som om de nå har innsett at rapportering i henhold til GIPS er en fordel. At oljefondet nå rapporterer etter GIPS er en (liten) politisk seier for Høyre og Frp.

Rapportering om kompensasjon: fremdeles en parodi
Når det gjelder rapportering av kompensasjon (lønn osv) til ledergruppen og de best betalte ansatte i oljefondet, så inneholder 2009-rapporten noen forbedringer, men rapporteringen på dette området er fremdeles en parodi i forhold til hva som er standard for børsnoterte selskaper.

Presentasjonen viser (på side 32) bonusutdelingen til de ansatte, målt i prosent av maksimal oppnåelig bonus. Slyngstad og Gjedrem er flinke til å trekke frem at bonusordningene er langsiktige og at resultater de siste tre år tas inn i betraktning når bonuser utbetales. Men følgende korte analyse viser hvor perverse bonusordningene fremdeles er:

• Samlet generert meravkastning for 2007-09 var ca -4 milliarder kroner (-0,22% per år hvis målt i NOK og, ifølge Norges Bank, -0,41% per år hvis målt i internasjonal valuta).
• Gjennomsnittlig bonusutbetaling per ansatt i 2009: 1,3 MNOK.

Hvis Slyngstad har rett når han sier at 3-års perspektiv tas hensyn til når bonuser beregnes, så tør jeg ikke tenke på hvordan bonuser som vil utbetales om de ansatte faktisk skulle klare å generere meravkastning over en 3-års periode.

Det er Hovedstyret sin oppgave å fastsette hensiktsmessige insentivordninger. Til tross for Slyngstads forsikringer, så er insentivordningene i NBIM fremdeles langt fra hensiktsmessige for eierne av oljefondet, dvs det norske folk. Jeg håper Hovedstyret snarest tar fatt på oppgaven med å reformere bonussystemet i NBIM slik at hverken tap eller flaks premieres med millionbonuser.

I presentasjonen (fremdeles på side 32) rapporterer Norges Bank også samlet kompensasjon til de 5 best betalte ansatte. Alle disse 5 tjener over 5 millioner kroner, den best betalte tjener 7 millioner. Av en eller annen grunn er ikke denne oversikten med i selve årsrapporten, kun i presentasjonen. Det virker merkelig og uprofesjonelt.

Når jeg sier at rapporteringen på dette området er parodisk, er det imidlertid en oversikt på side 57 i selve årsrapporten jeg sikter til. Oversikten viser "agreed annual fixed salary for 2010 for NBIM's senior management team". Oversikten viser at alle tjener over 2 millioner kroner og at den best betalte deputy chief executive officer, Stephen Hirsch, som tjener 5,2 MNOK, mens Slyngstad selv er oppført med 3,5 MNOK.

Hva er det så som er så merkelig med denne oversikten? For det første viser tabellen "agreed fixed salary for 2010". Årsrapporten er imidlertid for 2009, ikke 2010. Det er første gang jeg har sett noen rapportere tall for kommende år, og ikke foregående år, i en årsrapport. Tall for 2010 hører selvsagt ikke hjemme i en årsrapport for 2009. 2009-rapporten skal inneholde hva folk faktisk har tjent i 2009, ikke hva de kanskje tjener (forutsatt at de jobber der hele året, osv) i det kommende året.

Jeg har selvfølgelig mine mistanker om årsaken til at NB prøver seg med dette useriøse trikset. På spørsmål fra Vibeke Laroi i Bloomberg (se 56 minutter inn i opptaket fra pressekonferansen som kan finnes her) sa Gjedrem at Slyngstad i 2009 hadde fått "utbetalt mye" på grunn av opptjente midler fra tidligere år. Han ville imidlertid ikke ut med hvor mye. (Å se Gjedrem snakke om lønna til Slyngstad er forresten alltid morsomt. Vanligvis seriøs og fattet, blir Gjedrem usikker, fomler med ordene og ler smånervøst når han må svare på spørsmål om Slyngstads lønn.)

Uansett, jeg mistenker at Norges Bank, for å skjule store utbetalinger til Slyngstad, og muligens også de andre personene i ledelsen av NBIM, velger å offentliggjøre fastlønn for 2010 istedenfor faktisk utbetalt samlet kompensasjon i 2009.

Slike tvilsomme triks reduserer tilliten til all rapporteringen fra Norges Bank. Hovedstyret i Norges Bank og Finansdepartementet burde skjerpe kravene til rapporteringen. Har NBIM slingringsrom for hva de kan og ikke kan rapportere, viser dessverre historien at de benytter dette slingringsrommet på en tvilsom måte.

Ordentlig rapportering om kompensasjon til ledelsen er ingen kunst, det er faktisk noe de fleste store selskaper i landet og resten av verden her har gjort i mange år. En oversikt over ledelsens kompensasjon skal inneholde fastlønn, bonuser, opsjoner, verdien av andre frynsegoder og pensjoner. Telenor gjør det; Statoil gjør det. At oljefondet ikke gjør det er både useriøst, merkelig og bekymringsfullt. Hvis de ikke har noe å skjule, burde de av egen fri vilje rapportere i henhold til etablert markedspraksis. Når de unngår å gjøre dette, får man raskt mistanke om at Norges Bank har noe å skjule. Det er bekymringsfullt. (For eksempler på god rapportering om kompensasjon, se side 81 i Telenors årsrapport for 2008 eller side 112 i Statoils 2008-rapport.)

Aktiv vs indeksforvaltning: Norges Bank skyr ingen midler i forsøk på å svartmale indeksforvaltning
Jeg blir direkte sint og skuffet når jeg leser ser Norges Banks stadig mer desperate og idiotiske forsøk på å svartmale passiv indeksforvaltning.

Gjedrem fortalte med seriøs mine at indeksforvaltning vil føre til "høye kostnader", "stor grad av slapphet i organisasjonen" og at slik forvaltning faktisk også var "farlig" (se hans svar på spørsmål fra E24-journalist Anna Brander ca 58:40 minutter inn i webcasten). Å se landets respekterte sentralbanksjef lire av seg slike usakeligheter i et forsøk på å forsvare bonusinteressene til de ansatte i NBIM er trist.

I sin presentasjon gjorde Slyngstad nok et usakelig forsøk på å overdrive kostnadene forbundet med passiv indeksforvaltning. Hans analyse er ikke bare fullstendig urimelig, men også svært inkonsistent med det Norges Bank selv tidligere har presentert. Det er overraskende at Gjedrem og Hovedstyret tillater Slyngstad å presentere slike usakelige analyser.

I analysen, som finnes på side 11 i presentasjonen og på side 71 i selve rapporten, konkluderer Slyngstad med at passiv indeksforvaltning vil gi en mindreavkastning i forhold til indeks på 0,10-0,15% per år.

Denne konklusjonen rimer imidlertid dårlig med tidligere analyser Norges Bank har gjort. Rett før jul, i forretningsplanen Norges Bank oversendte Finansdepartementet, anslo Gjedrem og Slyngstad at indeksforvaltning ville gi en årlig mindreavkastning på 0.05% (se boksen på side 33-34). Og i denne analysen fra 1999 konkluderer Norges Bank med at passiv indeksforvaltning vil gi 0,05-0,10 prosent lavere avkastning enn indeks før inntekter fra utlån av verdipapirer. I analysen fra 1999 er imidlertid en skattekostnad i aksjeporteføljen på 0,08% tatt med. Indeksen Norges Bank måles mot har senere blitt justert for denne skattekostnaden, slik at det ikke lenge er riktig å regne med denne kostnaden. Fjernes denne, finner analysen fra 1999 at forventet mindreavkastning ved passiv indeksforvaltning er 0,06% for aksjer og 0,05% for renter. Disse tallen er før inntekter fra utlån av verdipapirer. Justert for dagens aktivafordeling (60% aksjer og 40% obligasjoner), og hensyntatt inntekter fra utlån av verdipapirer, finner Norges Banks egen analyse fra 1999 at indeksforvalting vil gi en avkastning temmelig nøyaktig lik indeks.

Norges Bank påstand om at passiv indeksforvaltning vil koste 0,15-0,20% per år rimer også veldig dårlig med hva kommersielle tilbydere av indeksforvaltning faktisk tilbyr. Dette Vanguard-fondet, for eksempel, har en kostnad på kun 0,025% per år hvis en investerer over 200 MUSD (oljefondet er over 2000 ganger så stort som minimumsbeløpet). Dette fondet har videre i tillegg levert en meravkastning på 0,07% (etter kostnader) per år de siste ti årene.

Det er Finansdepartementet som er oppdragsgiver for Norges Bank. Hadde jeg styrt Finansdepartementet ville jeg sagt følgende til Norges Bank: "ok, hvis dere ikke klarer å forvalte oljefondet billigere enn det dere anslår ved passiv forvaltning, så får vi gi oppdraget til andre private tilbydere som kan gjøre det for en brøkdel av prisen".

Eksplosiv vekst i forvaltningskostnader
Gjedrems uttalelse om at indeksforvaltning vil føre til høye kostnader er ekstra ironisk når man ser på den tøyleløse kostnadsutviklingen som har vært under hans ledelse med aktiv forvaltning.

Kostnadene i 2009 endte på vanvittige 3,2 milliarder kroner, en økning på hele 50% fra 2008. Størsteparten av økningen skyldes suksesshonorarer til eksterne forvaltere. Suksesshonorarer til eksterne forvaltere lider imidlertid av samme problem som bonusordningene internt: de premierer flaks og kortsiktige resultater.

• I perioden 2007-09 leverte de eksterne forvalterne i sum en mindreavkastning på ca 0,5% (tilsvarende et tap på ca 10 milliarder kroner)
• I samme periode fikk de utbetalt over 3,5 milliarder kroner i honorarer, hvorav 2,2 milliarder i suksesshonorarer!

Det kan virke som om Norges Bank klarer å lure seg selv med sine avtaler med eksterne forvaltere: de tror de betaler for resultater, men i virkeligheten premierer de flaks og tilfeldigheter. Hvis banken hyrer 10 eksterne forvaltere og 5 av disse slår sine benchmarks, så kan det like godt skyldes flaks som dyktighet. Å betale suksesshonorarer til den halvdelen eksterne forvaltere som til enhver tid har flaks og slår indeksen er ingen god businessmodell for Norges Bank eller det norske folk.

Å rydde opp i honorarene som betales til eksterne forvaltere er en annen viktig oppgave for Hovedstyret i Norges Bank.

Veksten i kostnader viser videre at oljefondet, både for de ansatte, men også for eksterne forvaltere, har blitt en av verdens største honningkrukker. Honningkrukken er videre utformet slik at selv om det ikke regner på presten (det norske folk), så drypper det likevel svært rikelig på klokkeren (de ansatte og eksterne forvaltere).

Aktiv forvaltning er farlig
I motsetning til Gjedrems påstand om at indeksforvaltning er farlig, så inneholder årsrapporten rikelig med informasjon om hvor farlig aktiv forvaltning av oljefondet er.

Side 27 i presentasjonen viser, for aksjer og obligasjoner, hvor stor overlapp det har vært mellom oljefondets faktiske portefølje og referanseporteføljen. Figuren heller kaldt vann i blodet på alle (som feks tidligere finansminister Kristin Halvorsen) som har trodd at "bare en liten del" av fondet ble aktivt forvaltet. Figuren viser at overlappen på obligasjonssiden i begynnelsen av 2008 var under 30%. Norges Bank var med andre ord ikke bare litt aktive i sine veddemål: de var ekstremt aktive og hatt posisjoner som har vært omtrent 1 000 milliarder kroner unna det Finansdepartementets referanseportefølje skulle tilsi.

Den kanskje mest skremmende figuren er likevel figur 7-4 på side 33 i årsrapporten. Figuren viser brutto og netto belåning av porteføljen. Hvordan disse to parametrene beregnes vites ikke, men uansett er det temmelig sikkert at en brutto belåning på 90% av fondets totale verdi (dvs en brutto belåning på ca 2 000 milliarder kroner), som fondet hadde i 2007, er helt vanvittig. Ledelsen i NBIM har, antageligvis, vært mer fokusert på "netto" belåning enn "brutto" belåning. At det er farlig å fokusere på netto eksponering, fikk den sveitsiske banken UBS smertelig erfare. Denne artikkelen har mer om dette.

At en brutto belåning på 2 000 milliarder inn i finanskrisen har gått bra, må vi bare takke og prise oss lykkelige for. Antageligvis er det mange dyktige ansatte internt i NBIM som har sørget for at dette har gått så bra som det har gjort. Honnør til de oljefondansatte som har vært med på kanskje en av tidenes største finansielle opprydninger i et fond.

Hva er det så som egentlig er farlig? Etter min mening er følgende kombinasjon svært farlig for det norske oljefondet:

• Å ha en styreleder (Svein Gjedrem) som har svært begrenset kompetanse om kapitalforvalting.
• Å ha et styre som har like liten kompetanse som styrelederen.
• Å tillate "litt" aktiv forvaltning ("bare" 1,5 prosent forventet relativ volatilitet).

Innenfor disse rammene klarte hodeløse ansatte i NBIM å forvalte fondet ekstremt aktivt (under 30% overlapp mellom indeks og faktisk portefølje på obligasjonssiden), oppnå en brutto belåning som på det høyeste var på 2 000 milliarder kroner. Når finanskrisen kom, førte de aktive veddemålene til et tap på ca 90 milliarder kroner (i 2008).

Nå har, takk og pris og amen, verdens finansmarkeder stabilisert seg raskere enn de fleste turde håpe på, og veddemålene Norges Bank tok har snudd og tapene er omtrent vunnet tilbake.

At Norges Bank denne gangen har vært ekstremt heldige og til slutt har klart å lande på føttene, må ikke gjøre at vi lar være å lære av denne episoden. Og den viktigste lærdommen er kanskje denne: kombinasjonen inkompetanse og aktiv forvaltning er livsfarlig. Det beste er naturligvis å kutte ut den aktive forvaltningen og styrke kompetansen i Hovedstyret. Det desidert verste alternativet er å tillate fortsatt aktiv forvaltning og ikke styrke Hovedstyrets kompetanse på kapitalforvaltning.

Det er Svein Gjedrem og Sigbjørn Johnsen som bærer størst ansvar for forvaltningen av oljefondet. Det ligger innenfor deres rekkevidde og mandat å få forvaltningen av oljefondet tilbake til forsvarlig grunn. La oss håpe de er voksne nok til å gjøre det.

Statens pensjonsfond Norge taper 2 mrd NOK på aktiv forvaltning

Jeg har tidligere skrevet om Statens pensjonsfond Norge (SPN) og deres mangel på suksess i sin aktive forvaltningen.

Fondet har nå presentert sine avkastningstall for 2009 og resultatet i den aktive forvaltningen er nedslående for norske pensjonister: SPN leverte en mindreavkastning på 2,3%, hvilket betyr et tap på ca 2 milliarder kroner (fondet er nå 117 mrd kroner stort).

Undertegnede er av den oppfatning at det er svært vanskelig for aktive forvaltere å slå indeksene de måles mot. Dette gjelder selv om fondets kostnader er små, som er tilfellet for SPN. Ideen om at delvis offentlig ansatte forvaltere som, etter finansbransjestandard, er svært underbetalte, skal være blant de få som eventuelt klarer å slå indeksen, fremstår for meg som fullstendig idiotisk. At Finansdepartementet lever i denne villfarelsen (de tillater den aktive forvaltningen) og at styret i Folketrygdfondet (som er organisasjonen som forvalter SPN) tror på dette, er skremmende.

Julenissen finnes ikke, og hvis ingen setter en stopper for denne meningsløse spekulasjonen av norske pensjonisters sparepenger, er det dessverre grunn til å forvente at Olaug Svarva og hennes kolleger vil fortsette å søle bort milliarder i årene som kommer.

PS! Folketrygdfondet har kun sendt ut en pressemelding og lagt ut noen lysark. Jeg finner fremdeles ikke årsrapporten på deres websider, hvilket, for å være ærlig, virker en smule uprofesjonelt. Vi får håpe de retter opp dette i løpet av dagen.